NY SAMLING: De tre essaysinglene Stig Sæterbakken utga på Flamme forlag har blitt mye nevnt etter forfatterens bortgang tidligere i år. Nå er de utgitt på nytt i samlet utgave. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
NY SAMLING: De tre essaysinglene Stig Sæterbakken utga på Flamme forlag har blitt mye nevnt etter forfatterens bortgang tidligere i år. Nå er de utgitt på nytt i samlet utgave. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Hjernen er alene

Tre kvintessensielle Stig Sæterbakken-tekster i samlet utgave.

ANMELDELSE: Da jeg for et par måneder siden anmeldte Stig Sæterbakkens «Essays i utvalg», stusset jeg over utelatelsen av de tre «essaysinglene» han utga på Flamme forlag i 2009, -10 og -11.

Disse har blitt mye referert til etter forfatterens bortgang i januar i år, men har lenge vært umulige å få tak i. Ingen grunn til panikk, viser det seg.  

Selvransakende
De tre tekstene, som forlaget omtaler som hans «hemmelige essaytrilogi», foreligger her samlet i en egen, forseggjort utgivelse, med stive permer og nyskrevet for- og etterord. Det fremstår umiddelbart som litt for mye av det gode for noe som i utgangspunktet var 40 luftige sider tekst, men når man først får dem servert på denne måten, er det fristende å si at innholdet rettferdiggjør påkostningen. Det er noe særegent ved disse tekstene som ville gått tapt dersom de havnet i bunt med det andre utvalget.  

«Ja. Nei. Ja.», «Umuligheten av å leve», og «Det fryktinngydende» er i formen fragmentariske og springende. Innholdet er filosofisk og personlig. Sæterbakken gyver løs på de samme eksistensielle spørsmålene som også gjennomsyrer romanene hans, men uten det filteret fiksjonen tilbyr. Forfatteren utsetter seg selv for den samme nådeløse selvransakelse som hans romankarakterer ofte har måttet gjennomgå. Men om de her er tatt ut i sin mest prekære form, har problemstillingene ofte en allmenn gyldighet.

Hjernen er alene

Det er en følelse av noe ukommunisert, og kanskje ukommuniserbart, som Sæterbakken synes å ville sirkle inn. En kilde til en ubotelig ensomhet. Han angriper den fra mange vinkler, med stadig nye verktøy. Minner. Sitater. Metaforer. Humor. Som om han forsøker å stikke hull på noe, eller bryte opp en dør.  

Han skriver om den «fryktinngydende» skamfølelsen som når som helst kan innhente en, «som en fylleangst i edru tilstand». Han forbanner hukommelsen, og hyller skillsmissen. Aller best skriver han om sin barnslighet, «den beklemmende smårollingfølelsen», en manglende evne til å ta livet på alvor, som, skriver han, er nært beslektet med dødsdriften.

Paradoksalt
Sæterbakken gjør det heldigvis ikke lett for den som vil trekke enkle poenger ut av teksten. Mer enn noe annet er dette forsøk på holde motstridende tanker i hodet samtidig, eksistere og skrive i spennet mellom uforenlige størrelser, aldri sette seg fast eller falle til ro. Ja, hvis det er noe låst og satt i hans tankeverden er det nettopp formelen med de paradoksale motsetningene, som han stadig vender tilbake til. «Som om den skrivende har et umulig prosjekt, som er å finne det ikke-eksisterende stedet, midt mellom det å være helt med og det å ikke være med i det hele tatt.»

Skrivingen blir for forfatteren en måte å oppholde seg i og utholde disse problemene, en paradoksal virkelighetsflukt, og slik er de tre tekstene også meditasjoner over det å skrive. Skrivingen som en måte å akseptere ensomheten på. En måte å komme unna med barnslighetene sine på. En hensynsløs lek med språket.

«Det er barnet i meg som skriver,» skriver Sæterbakken, og henviser deretter den som tviler til å ta en titt på romanen Sauermugg, hans utvilsomt morsomste roman, som åpner med den setningen som har fått stå som tittel for denne utgivelsen: «Der jeg tenker er det alltid mørkt». Det kan være et fruktbart sted å ta med seg tankene.