Hjertelig animasjonskunst

Varm og spennende fortelling i tradisjonell drakt.

FILM: I fjor satte Oro Film opp Hayao Miyazakis klassiske mesterverk «Min nabo Totoro» fra 1988 på norske kinoer. Gleden er derfor stor da de i år følger opp med «Kikis Budservice» fra 1989. For all del, ikke la årstallene skremme deg. Hayao Miyazaki er en av de mest innovative historiefortellere fra vår tid og filmene hans er tidløse gledesspredere for barn i alle aldere – «Kikis Budservice» er intet unntak.

Sopelime

Vi møter Kiki, heks og konfirmant. Kiki er tretten år, og som alle tretten år gamle hekser er det tid for å reise hjemmefra og finne sin egen by å hekse i. På sedvanlig heksevis rir hun ut på sopelime, på jakt etter byen med stor B, et sted der hun vil høre hjemme og der de trenger ei heks med hennes egenskaper. Som, vel, egentlig bare er å fly.

Impresjonistisk

Historien som fortelles er forholdsvis enkel og handler om å passe inn og om å bli godtatt. Her er ingen hysteriske, koffeinhøye ekorn, som avlaster hvert tredje minutt med vanvittig slapstick. Her er ingen dansende pingviner, eller storkjefta esler. I stedet bringes vi inn i et jordnært og varmt univers, der farene ikke lurer og der ondskap består av ei sint kråke eller to.

I forhold til «Min nabo Totoro» beveger ikke «Kikis Budservice» seg på samme måte inn i fantasien. Kiki kan fly på en kost, og det er det, mens resten av verden rundt er fremstilt naturtro, nærmest impresjonistisk. Samtidig er Miyazakis verden så fargerik, detaljrik og levende at den oppleves som magisk og ikke minst: utrolig koselig. «Pledd og kakao»-koselig.