Hjerter i brann

36 effektive minutter med drømmepop.

CD: The Lionheart Brothers kan lett innrømmes storhet bare ut ifra sine medlemmers CV: her er det gutter med ei fortid både i Serena Maneesh og 120 Days - bandene bak den beste norske plata i henholdsvis 2005 og 2006. Men de er gode på selvstendig grunnlag, og har vært det en god stund allerede.

Det kortspilte debutalbumet «White Angel Black Apple» fra 2003 hintet mot mye av det vi hører på «Dizzy Kiss», men var mer innadvendt shoegazer og slik sett mindre tilgjengelig for et bredere publikum. På «Dissy Kiss» er det kort mellom de regelrette popfrieriene.

Evnen til å få visjonen om svevende pop til å fly var i sin tur tydelige på den svalt psykedeliske «Colour Contrast Context»-EP-en fra 2004 - det årets beste norske kortformatsplate ved siden av Jim Stärks «Morning Song».

Varslet formtopp

Det er med andre ord ikke noe sjokk at The Lionheart Brothers her kommer med ei plate som allerede synes sikret plass i tetkobbelet av norske 2007-plater når det er klart for oppsummeringer om 11 måneders tid.

«Dizzy Kiss» er slik sett beretningen om en varslet formtopp, velprodusert av Cato Salsa- og nå også BigBang-bassist Christian Engfelt (som også har gjort mye teknisk arbeid på Serena Maneeshs 2005-klassiker), og med diverse jazzister tungt til stede med blås i lydbildet.En raskere versjon av «I Burn Myself On You» fra «CCC»-EP-en er eneste låt vi har hørt, resten er nytt og godt.

Mindre innadvendt

Det er også påfallende hvor mye åra har avleiret det mest innadvendte My Bloody Valentine- og Ride-kjøret i Lionheart Brothers\' musikk. Samtidig har det tydeliggjort Spiritualized- og Mercury Rev-trådene i lydveven deres, og avslørt noen nye: mer Brian Wilson, mer High Llamas.

For fire år siden lå da også Lionheart Brothers og Serena Maneesh veldig mye tettere i innflytelsespalett og uttrykk. Slik sett har de to beslektede bandene valgt seg hver sin gylne vei, til glede for oss som setter pris på begge deler.

Klok økonomi

«Dizzy Kiss» er låt for låt en flott samling sanger med skiftende temperatur og karakter. Åpningen «Hero Anthem» bobler energisk av gårde før Brian Wilsons ånd får skinne gjennom i den ellers lugne, Mercury Rev-hintende «To Make You Love Me» . «Bring It Down» er hard, pirrende og fartsfylt popmusikk med sjangertro høytsvevende vokal. Singelen «50 Souls And A Discobowl» er ba-ba-ba-pop med undertoner av Stereolab og High Llamas. «Blue Wedding» er Jason Spaceman i barpianomodus, igjen med Wilson-via-Sean O\'Hagan-modus. Og «Down At My Place» er platas mest hypnotiserende stykke proto-shoegazerøyeblikk, ekstra akselererende med Jaga-gjengens tre- og messingtilstedeværelse. «Can You See?» bringer til og med et bossa/tropicalia-element til torgs.

Alt dette finner sted på 36 fortettede minutter, vi har altså å gjøre med et album fritt for overflødigheter eller unødvendige utskeielser, bare velfundert og klok økonomisering med sterke og effektive popvirkemidler og utført med hjertebankende kjærlighet til musikken.

Slippes 22. januar.