Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hjerteskjærende godt

Vigdis Hjorth er en omstridt offentlig figur, hvor omtalen kan grense til mobbing. Bøkene hennes går gjerne med i dragsuget. Med boka «Om bare» er det på høy tid å gi forfatteren Vigdis Hjorth rettferdighet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Boka har allerede i forkant blitt hausset opp av mediene som en nøkkelroman, en beskrivelse av forholdet mellom forfatteren og litteraturprofessoren Arild Linneberg.

Dette har Hjorth selv halvveis bekreftet, deretter benektet. Jeg gir blaffen. Kjæresteparet Hjorth/Linneberg klarer ikke å sperre for en sterk litterær opplevelse, en viktig bok om kjærlighetens problem.

Destruktiv

Radiodramatikeren Ida Heier lever i et ekteskap på vei mot stupet. På et seminar møter hun den gifte professoren Arnold Busk. Vel hjemme igjen i hver sin by tar Arnold kontakt, og etter kort tid er Ida hodestups forelsket.

Leseren blir med på Idas berg-og-dal-bane i jakten på Arnold. En mann som holder henne på avstand, men ikke helt, som ikke vil skille seg, som har andre kvinner.

Etter års ufattelig lengsel får hun ham, og entrer en ny type berg-og-dal-bane. Et symbiotisk, grensesprengende kjærlighetsforhold hvor Arnold og Ida i en destruktiv runddans av sjalusi og kontroll, alkohol og utroskap, lar den store kjærligheten forvitre. - Hvorfor gikk det så galt? Når var egentlig kjærlighetens øyeblikk?

Desperasjon

Det finnes få virkelig gode norske samtidsromaner om kjærlighet, men en av dem er Liv Køltzows «Hvem har ditt ansikt?» Også den, for innvidde, med trekk av nøkkelroman. Men der Køltzows bok reflekterer, forsiktig, nesten akademisk, sirkler inn spørsmål og mulige svar, suser «Om bare» av gårde. Sanselig, suggererende, med en viss humor, ja, men først og fremst med en nesten uutholdelig levende desperasjon. Og Hjorths enkle, upretensiøse språk smeller i møte med det helt store spørsmålet.

Teksten gir og gir, den spiller ikke, gjør seg ikke til, men gir seg helt hen. Det er en stor opplevelse for en leser. Og jeg glemmer helt Vigdis Hjorth, hennes kjærlighetsliv, hennes meninger og det medieskapte bildet.

Gjenkjennelse

Idas sårhet og lengsel er etter mitt syn det bærende elementet i boka, et kjent tema hos Hjorth i tidligere bøker.

Men her i møtet mellom menneskets sårhet og den store kjærligheten kan ikke følelsene bli for store, ikke ordene heller. Ubehagelig treffende observasjoner av den forelskede kvinnen og hennes objekt. Vi nikker gjenkjennende. Når paret sammen går ut på dypet, det forelskede pars mekanikk. Vi blir tause. De vikler seg inn i hverandre, grenseløst, historien trykker, de kan ikke lenger røre seg. Åh, nei. Kvinnen males opp, knuses, troen forsvinner, knuten må kuttes. Den kuttes.

Hva er kjærlighet? tenker jeg. Er stor kjærlighet alltid ulykkelig? Er den alltid ensom? Forfatteren har meg der hun vil - og der jeg vil være. Og helt, helt stille, med brennende stearinlys i alle rom, begynner jeg å skrive denne anmeldelsen.

<B>HYLLEST:</B> Vår anmelder lar virkeligheten hvile én gang for alle, og hyller Vigdis Hjorths siste bok som en viktig fortelling om kjærlighetens problem.
Hele Norges coronakart