HISTORIKER: Aina Basso er forfatter og historiker, og tar gjerne utgangspunkt i vanlige personer i sine romaner om hendelser i norsk historie. Foto: SCANPIX
HISTORIKER: Aina Basso er forfatter og historiker, og tar gjerne utgangspunkt i vanlige personer i sine romaner om hendelser i norsk historie. Foto: SCANPIXVis mer

Hjerteskjærende om heksebålene i Finnmark

Men personene blir litt for små i Aina Bassos nye ungdomsbok.

ANMELDELSE: I sin siste ungdomsbok beskriver Aina Basso et av de mørkeste kapitlene i norsk historie: Heksebålene i Finnmark på 1600-tallet.

Kapitlene veksler mellom to hovedpersoner: Elen, datter av en klok kone, og Dorothe, innflytter og nygift med futen i Vardø.

De er vidt forskjellige, men har til felles at begge er voldsomt naive, fanget av en urokkelig tro på autoriteter. Det er nok ikke usannsynlig at tenåringsjenter tenkte slik på 1600-tallet, men det gjør det utfordrende å identifisere seg med dem.

Lys og mørke
Dorothe giftes bort mot sin vilje til en dobbelt så gammel mann, mens Elen rykker stadig nærmere en varslet katastrofe. De hjerteskjærende scenene er mange, men Basso skriver for godt til at det blir en ren tåreperse.

Hjerteskjærende om heksebålene i Finnmark

Hun har en egen poetisk stil, med rytmiske setninger og mange bilder. Metaforene lys og mørke brukes effektivt og utradisjonelt. Her kan lyset være så skarpt at det gjør vondt. Som i Dorothes drøm: «Eg løftar opp hendene og held dei framfor meg, men det finst ikkje skugge, ikkje ly, berre dette kvite lyset, det omsluttar meg, det er det einaste som finst: Eit sterkt, lysande lys, ikkje til å halde ut.»

Slik viser Basso at skillet mellom godt og ondt ikke alltid går der en tror. I denne boka finnes den virkelige ondskapen ikke hos dem som blir forbundet med mørket, men hos dem som gjør krav på lyset: Presten og embetsstanden.

Futen er unntaket, han sliter med kvaler rundt sitt groteske arbeid. Men også han er sterkt påvirket av religion, autoriteter og rådende oppfatninger, og framstår som nesten like naiv som sin unge kone.

Forklarer ikke
Jeg tar meg i å ønske at Aina Basso hadde latt sine romanfigurer få være mer enn bare onde eller naive. Vi kommer ikke dypt nok under huden på noen av dem til å forstå hvordan de kunne godta at mennesker ble torturert og brent i hjel.

Boka er godt skrevet og berører sterkt, men den lykkes ikke i å forklare hvordan ugjerningene kunne skje. Til det blir personene for små, og grusomhetene altfor store.