Hjerteskjærende om jakten på en russisk lillebror

Adopsjonshistorien ingen kan glemme.

FORELDRELØSE: Russiske barnehjem er ofte overfylte. Dette bildet er fra 2012 og er ikke fra et av de barnehjemmene Aleksej har bodd på. Foto: Reuters/NTB Scanpix
FORELDRELØSE: Russiske barnehjem er ofte overfylte. Dette bildet er fra 2012 og er ikke fra et av de barnehjemmene Aleksej har bodd på. Foto: Reuters/NTB ScanpixVis mer

Å adoptere et barn fra utlandet kan være en lang og nerveslitende opplevelse. For familien til Kristin Molvik Botnmark tok den aldri slutt.

Hun har delt erfaringene i boka «Hva skjedde med Aleksej?» Som tittelen antyder, kan svarene være mange og vonde.

Det handler om adopsjon fra Russland. Før Putin la ned forbud mot adopsjoner til de fleste vestlige land, var systemet virksomt, men tregt og byråkratisk. Samtidig som hundretusener av barn befant seg i overfylte institusjoner som manglet det meste av ressurser – mange av barna var «sosialt foreldreløse», dvs. med foreldre uten evne til omsorg på grunn av alkoholisme, nød og fattigdom - var adopsjonsprosessene brolagt med snublesteiner.

Lyslugget gutt

Kristin, mannen Børre og den tiårige datteren Victoria fikk beskjed om at de hadde fått formell tildeling på et russisk barn i mai 1998. Han het Aleksej, var tre og et halvt år gammel og bodde på et barnehjem i gruvebyen Apatity i Murmansk fylke. Fotografier av en lyslygget gutt kom i en konvolutt sammen med papirer som fortalte at moren hans hadde mistet omsorgen for alle sine tre barn. Hun var ruset da hun kom til fødeklinikken. Faren fantes det ingen opplysninger om.

Ventetid

«Man sier han er en bra gutt», het det avslutningsvis i brevet om Aleksej fra adopsjonsmyndighetene i Murmansk. Bildet av «lillebroren» ble hengt opp på korktavla i kjøkkenet hos hans nye norske familie. Nå var det bare å vente på reiseordre. Sommeren gikk. Høsten sneglet seg fram. Lille energiske Victoria brukte ventetida på å lære seg russisk ved hjelp av eventyrbøker og en «ABC» med kyrilliske bokstaver.

Foreldrenes ukentlige kontakt med den norske adopsjonsforeningen ble mer og mer desperat. Svarene fra russisk side var vage; barnevernskontoret er stengt, har tatt ferie, ekstra lang ferie, nye regler er kommet, det trengs mer tid til å tolke det nye regelverket osv.

Byråkratiets gullalder

«Vi lever i byråkratiets gullalder. Byråkraten er både tsar og Gud», uttalte en russer som ble intervjuet i NRK i oktober 1998 om vanskelighetene med å forstå alle de nye reglene. En stor styrke ved Kristin Molvik Botnmarks bok er at hun setter de private opplevelsene inn i en større sammenheng, med beskrivelser av den samtidige politiske og økonomiske situasjonen i Russland. Et grundig researcharbeid gjennom avis- og kringkastingsreportasjer av de aktuelle begivenhetene rundt Gorbatsjovs og Jeltsins fundamentale omveltninger av det russiske systemet, gir historien om Aleksej en større himmel av mulige forklaringer på begivenhetenes gang.

Hun henviser både til relevant statistikk og konkrete reportasjer om nøden blant gatebarn, matmangel og kummerlige forhold på barnehjem i den aktuelle perioden. Boka blir samtidig en personlig reiseskildring gjennom et Russland i endring – idet Victoria bruker store deler av sin ungdom på å tråle landet på jakt etter opplysninger om lillebroren som forsvant.

Glem ham

For ved juletider i 1998 ble det klart at hele adopsjonsprosessen måtte avlyses. Aleksej hadde en far et sted i Kaukasus, skulle det vise seg, og han måtte oppspores for å frakjennes eller frasi seg foreldreretten. Det kunne ta minst to år før gutten kunne fristilles, i mellomtiden måtte han flyttes til en ny institusjon for større barn. Glem ham, var den brutale konklusjonen fra adopsjonsforeningen.

Men Aleksej ble aldri glemt. Familien adopterte to andre barn fra andre land, men samvittigheten over ikke å ha anstrengt seg mer for å hente Aleksej, artet seg som vond selvbebreidelse hos Kristin. Victoria lot henne aldri glemme. Hos henne ble forsøkene på å finne ut av Aleksejs skjebne en besettelse.

Victorias vilje

Noe av det mest gripende ved Kristin Molvik Botnmarks beretning er datteren Victorias historie. Hun skulle aldri komme til å finne seg i at lillebror Aleksej var et tapt kasus. Hun fortsatte å lære seg russisk selv om hentereisen til Russland var avlyst for godt. På videregående begynte hun på russisklinje og deltok i ukelange utvekslingsprogram mellom Norge og Russland. Hele det siste skoleåret tilbrakte hun i Moskva.

Da reiste hun, 18 år gammel, alene og uten foreldrenes viten og vilje, med tog til Murmansk. 36 timer på tredje klasse blant vodkadrikkende soldater – etter å ha blitt fraranet kontanter og mobiltelefon på jernbanestasjonen i Moskva. Så sterk var viljen til å finne svar: Hva skjedde med Aleksej?

De skal finne ham, etter flere års detektivarbeid, i et fengsel i Kabardino-Balkaria i Kaukasus. Han er dømt for å ha stjålet et grantre. I sannhet en hjerteskjærende historie om storpolitikkens rolle i enkeltmenneskers liv.

.