Anmeldelse: Maria Sand - «Malurtveien 10»

Hjerteskjærende portrett av en splittet familie

Fengslende roman om angstridd kunstnerfamilie.

SÅRT OG OVERBEVISENDE: Maria Sands andre roman er en fengslende fortelling om fellesskap, fravær og angst i en kunstnerfamilie. Sand har som Mi i «Malurtveien 10» vokst opp med skuespillermor og regissørfar, og er selv utdannet skuespiller. Foto: Forlaget
SÅRT OG OVERBEVISENDE: Maria Sands andre roman er en fengslende fortelling om fellesskap, fravær og angst i en kunstnerfamilie. Sand har som Mi i «Malurtveien 10» vokst opp med skuespillermor og regissørfar, og er selv utdannet skuespiller. Foto: ForlagetVis mer

Malurtveien 10

Maria Sand

5 1 6
«Fengslende om fravær - de døde og de levendes»
Se alle anmeldelser

«Vi samlet oss der, lagde et slags univers av stjerner og planeter. Morfar var sola. Mormor var månen. Og alle stjernene føyk rundt i huset, lekte i hagen, spilte kanonball og boksen går mellom de store epletrærne». Det kan likne idyll når hovedpersonen Mi forteller om besteforeldrenes hus i «Malurtveien 10»: Late dager i eplehagen, julaftener der hurven av barn og barnebarn må danne to ringer for å få plass rundt den selvhogde grana.

Men Malurtveien er også der Mi etterlates når kunstnerforeldrene har viktigere ting fore, som å pugge replikker, utarbeide manus, reise, helst slå igjennom i Amerika. «Jeg vokser hele tiden uten at de ser det», tenker Mi. Som voksen betaler hun prisen for en ustadig barndom. Utryggheten er kronisk og truer med å rasere livet med ektemannen og de små barna.

Nedarvet angst

Det er en hjerteskjærende og overbevisende fortelling om savn og nedarvede traumer Maria Sand skrur sammen i sin andre roman. Boka strekker seg over flere generasjoner. Mi forteller sin egen historie, men også oldemor Agnes’ historie. Som lærer på tjuetallet opplever Agnes at en liten gutt kvestes i skolegården, mens hun har sovnet i klasserommet. Hun blir aldri den samme. Hendelsen preger også Agnes’ datter, Mis mormor, som må ta vare på moren.

Senere rystes mormoren selv av en tragedie, da hennes femtenårige sønn drukner. Traumene setter spor i familien, som alltid er i alarmberedskap: «Ikke se noen i øynene, sa mamma hver morgen før jeg gikk til skolen, bare gå rett frem uten å se på noen». Ikke snakk med fremmede! Ikke stå i båten! Hold øynene åpne! De voksne forvalter en katastrofefantasi som overføres til Mi. Hun sover knapt og har en kasse med hermetikk og vann under senga. For alle tilfellers skyld.

Å holde fast i det faste

Romanens veksling mellom livshistorier, og dermed tider og steder, gjør fortellingen dynamisk og fengslende å lese. Både oldemoren og mormoren trer klart frem. Også Mis egen historie, som barn og senere voksen, gift kvinne og småbarnsmor, er sterk og autentisk. Livsangsten gjør inntrykk. Mi holder fast i det faste, i stedene: Oldemorens hus ved Mjøsa, foreldrenes leilighet der senga hennes kanskje er ledig (hvis ikke gjester har sex eller sover ut rødvinsrusen der), besteforeldrenes hus i Malurtveien.

Alt er formidlet i et språk som flyter sømløst og energisk. «Malurtveien 10» er en sår fortelling om svik, bunnløs frykt og rungende fravær. En velturnert, medrivende og virkelig fin roman.