Foto: Daptone / Border Music
Foto: Daptone / Border MusicVis mer

Hjerteskjærende retrosoul eller kynisk følelsestyranni?

Samme det, Charles Bradley synger livskiten ut av disse sangene uansett.

ALBUM: Historien om Charles Bradley, den tragedieutsatte fattiggutten, James Brown-imitatoren og fabelaktige soulsangeren som ble oppdaget av retrosoulselskapet Daptone på sine eldre dager, vil muligens alltid være sterkere og mer rørende enn musikken han synger.  

Vi befinner oss i en sjanger — retrospektiv 60-talls, dyp, funky og følsom soulmusikk anno Stax/Volt og Muscle Shoals, med en og annen subtil countrytråd sydd inn i balladene — der nettopp berøringen er så viktig; soulmusikk som speiler tårer, latter, smerte, ensomhet, lengsel, nærhet og alt mulig annet på berg- og dalbaneturen langs livets åskammer.  

Følelsestyranni? Av den grunn er det nettopp lett å sette opp et beskyttende pleksiglass mot Bradleys soulmusikk, tenkte at dette ikke er helt «ekte» og troverdig selv om det låter som vintage 1968. Hele katalogen (dette albumet er hans tredje siden debuten i 2011) kan utvilsomt framstå som en veldig «hvit» konstruksjon, myntet på grånende Mojo-lesere og reaksjonære soulentusiaster. Hvem vil vel utsette seg selv for et slikt pertentlig soulmusikalsk følelsestyranni?

Hjerteskjærende retrosoul eller kynisk følelsestyranni?

Men det er i grunnen bare å la seg rive med.

Tittelsporet, en total og inspirert rekonstruksjon av Black Sabbaths «Changes» (gitt ut på Record Store Day-single tidligere) er spesielt nydelig. Den leverer alt hva man begjærer av en perfekt coverlåt, den høres ut som den alltid har vært en klassiker, og den tilfører nye verdier til en kjent låt uten noen gang å gjøre originalen fortred.

Inspirert og musealt Du er en kald jævel om du ikke vil innrømme at Bradley, nå 67 år, framstår som en stor sanger her, i det han ofte, og gjerne bokstavelig talt, synger livskiten ut av en låtsamling der inspirerte forelegg og bunnsolid retrohåndverk ofter glir umerkelig over i tidvis ganske ordinære, litt musealt støvete pastisjer og referanserytteri.

Uansett: Når han synger slik, er det vanskelig å ikke ville bære ham videre inn i musikkhistorien på en liten gullstol etter et liv som har vært fylt av mørke og smerte.