Hjertet bak fasaden

Bjørnsonfestivalen er noe ganske annet enn jazzfestivalen. Andreas Viestad kommenterer.

Bjørnsonfestivalen er noe ganske annet enn jazzfestivalen, det skal være visst. For mens musikken i juli svøper byen i en mild, øldunstende jazzrus, er det litterære Molde i august selvhøytidelig, velkledd, med skinnende utmerkelser på brystet, og en komisk hang til høytidelige taler.

Etter noen dager i «Norges litterære hovedstad», er katalogen over komiske øyeblikk lang og god: Tusenkronersmiddagen, med halvraffinert norsk hotellmat «inspirert av Bjørnson og Kiellands kjærlighet til Paris». Det klirret i generalens pontifikalier, i kjedene til festivalpresidenten og ordføreren. Også utmerkelsene - til minne om den gamle mannen som hatet ordener - ble delt ut, til - av alle mennesker - Marilyn French. Sir Marilyn nå etter at hun er slått til ridder av Bjørnson-ordenen.

På alle de små forfattertreffene elsker man å vise til celebritetene som er til stede, de som har vært her før, og alle prisene de har vunnet.

Og for hver opplesning, hver middag, en skål for festival president Knut Ødegård.

  • Det er liten tvil om at Bjørnsonfestivalen er en parade i kitsch og selvhøytidelig oppførsel. Men det er ikke så sikkert at det gjør noe. Forfengeligheten er drivstoffet som gir festivalen energi og kraft.

Du må ha en voldsom - kanskje naiv, kanskje tåpelig, men kreativ og uredd - tro på deg selv og ideene dine, hvis du virkelig satser på at det går an å legge en stor internasjonal litteraturfestival til en ellers nokså ubetydelig by som Molde. En nøytral instans - fylkeskommunen eller en mer upersonlig og byråkratisert festivalledelse - ville aldri klart å oppnå det samme som påfuglen og ildsjelen Knut Ødegård har klart.

  • Og bakom medaljene synger kurderne, taterne, nigerianerne - og mange flere. Deres sak er, ikke minst på grunn av Bjørnsonfestivalen, satt på dagsorden. De store gestene, de store gjestene, gir også rom for de små, viktige arrangementene - til sakene som ellers hadde blitt glemt.

Sånn sett er Bjønsonfestivalen et aldri så lite spark til Henrik Ibsen. Festivalpresidentens store ego, store hjerte og store prestasjoner tvinger oss i hvert fall til å se på byggmester Solness med nye øyne. Real-life-versjonen fikk til å bygge sitt luftslott, og det er ikke annet å gjøre enn å ta flosshatten av for den bragden.