Hjertet utenpå

Beck sørger over tapt kjærlighet ved å gi engelsk 70-tallsfolkrock en renessanse.

Den moderne postmodernismens fremste musikalske entertainer og Mr. Trendfølsom personlig er blitt dumpa. Han feller noen totalt uironiske tårer i takt med klokkespillet. Lavmælt crooner han om apatien og rastløsheten som følger med et såret hjerte, til lyden av varm og myk 70-tallsfolkrock.

Der har du Becks nye plate, mer eller mindre, i et eggeskall. Skjør utenpå, men med god og næringsrik substans inni.

Country-Beck

Innfallsvinklene er mange til «Sea Change», som er Becks sjuende album. Ut med ironi, inn med ærlighet er én av dem. Ut med trendjåleri, inn med ektefølte verdier er en annen. Den tredje inneholder egentlig ingen motsetning, men handler enkelt og greit om at Beck med denne plata befester sine allerede veldokumenterte evner som en meget dyktig country- og folklåtskriver.

Produsent Nigel Goodrich (som også rattet Becks beste skive, «Mutations» fra 1998) har hentet fram igjen den kraftfulle, atmosfæriske og detaljerte minimalismen han brukte på «The Invisible Band» med Travis. Det skaper en delikat ramme for saktmodige og sårbare viser som «The Golden Age», «Guess I'm Doing Fine», «End Of Day» og «Side Of The Road» .

De viser også at Beck har ment alvor med sin ambisjon om å hylle engelske 70-tallsnavn som Fairport Convention, John Martyn og Nick Drake.

Den respektfulle restaureringen av dette gulnede, men flotte kapittelet i rockhistorien er gjort med stor skikkelighet og kjærlighet.

Stjele, ikke sample

Selv om hjertet nå banker utenpå Becks skjorte og salte dråper triller nedover kinnet, er ikke «Sea Change» uten musikkpolitisk korrekte smart ass -grep. I stedet for elegante samples rapper han hele arrangementer og lydbilder: «Paper Tiger» er ulovlig lik «Melody» fra Serge Gainsbourgs «Histoire de Melody Nelson», kopiert ned til minste detalj i alt fra bassgang til strykernes dramatiske dynamikk. «Round The Bend» er en like drøy rip-off av Nick Drakes «River Man».

Slikt kommer Beck seg unna med. Og typisk nok minner platas beste låt, den lett psykedeliske «Sunday Sun» mest av alt om Becks gamle, eklektiske selv. Bare minus litt ironi.