Hjertevarm roman

Varm roman om nært brødreforhold.

Cecilie Enger innleder sin tredje roman med et mindre kjent Sandemose-sitat, der han reflekterer over vårt forhold til tida: «Vi snakker om evighet, men kan aldri dy oss for å la den begynne et sted. Det er bare slutten vi ikke vil vite.»

Dette sitatet fungerer som klangbunn gjennom hele teksten, likevel ikke slik å forstå at Enger gir seg i kast med vidløftige metafysiske spekulasjoner. Snarere er det tale om å sette ord på vage fornemmelser av stillstand og utvikling, om en spørren etter hva livet gjør med oss, og hva vi gjør med våre liv; hva det er som binder oss, og hvilke muligheter vi har for selv å overta styringen.

Traumatisk

Utgangspunktet i fortellingen er så ulykkelig som det kan bli. Som barn mister de to brødrene sin mor på temmelig dramatisk vis. Tapet av moren er romanens innledende og traumatiske grunnbegivenhet, slik den er det i Göran Tunströms «Juleoratoriet», som Engers bok vagt kan minne om.

Som den handler også «Brødrene Henriksen» om konsekvensene av dette tapet og bearbeidelsen av den sorgen tapet er forbundet med - både hos faren og barna. Som et sinnbilde på bindingen til denne opplevelsen bærer den ene av brødrene hele tida med seg en uframkalt film av det som skjedde.

Brødrene i sentrum

Som tittelen signaliserer er det brødrene som står i sentrum. Forholdet til faren og farmoren opptar en del plass. Faren driver en familiebedrift som møbeltapetserer og legger vinn på at den yngste av sønnene skal overta den, og blir skuffet da han erklærer at han har andre planer. Men i pakt med den forsonende holdningen som gjennomsyrer hele boka, utvikler det seg ikke til noen dramatisk far/sønn-konflikt.

Interessen forskyves hurtig i retning av brødreforholdet, som er skildret med en sjelden varme og forståelse. I dette ligger også en kime til konflikt, til tross for, eller snarere på grunn av, de sterke båndene som knytter dem sammen etter morens død. Den største inntar fra første stund rollen som den yngstes gode fe og tar på seg ansvaret for ham, et ansvar som binder både den som føler og praktiserer det, og den som omfattes av det. Men selv om det tvetydige i denne bindingen blir synlig da storebroren får antatt et skuespill som han forlanger at lillebroren skal spille en rolle i, oppløses også etter hvert de konfliktene som er knyttet til dette.

Som man kan gjette seg til, har innholdet i dette og seinere stykker fra storebrorens hånd tilknytning til deres eget liv, og på elegant vis fletter Enger sammen motivene omkring brødreparets sceniske karriere med hovedmotivene: modertapet og ansvarsforholdet.

Handlingen rommer også noen bimotiver som faller på plass i den overordnede rammen, bl.a. en kjærlighetsaffære, en historie om en nabogutt som lider av et alvorlig handikap, og en historie om en vanskelig tenåringsgutt som lillebroren blir en slags reservefar for.

Viktig omsorg

Det stråler en varme ut fra Engers roman som ikke bare omfatter de to brødrene, men så godt som alle dem som opptrer i teksten. Her møter vi en forfatter som vil sine personer vel. Alt løser seg opp i en happy ending som ikke engang krever at en eller flere «skurker» uskadeliggjøres for at de andre skal kunne leve sammen i fred og fordragelighet.

Kanskje vil noen mene at det blir vel harmonisk, det hele. Det er jeg ikke enig i. «Brødrene Henriksen» er ikke idylliserende på en vammel måte.

Den er tvert imot ekte i sin tro på det gode i mennesket og i sin framheving av hvor viktig det er å dra omsorg for hverandre. Det er den framfor alt i kraft av sin beherskede skrivemåte. Rolig, nærmest stillferdig, med lav stemme og enkle virkemidler formidler Cecilie Enger sin historie og sitt budskap. Som leser føler du deg varm om hjertet etter endt lesing. Det er ikke dårlig, bare det.