Hjørner av ømhet

Tradisjonelle poetiske bilder preger denne samlingen.

Det kan virke som om Heidi Bondes siste diktsamling er skrevet i en langvarig tilstand av lykke og tilfredshet med livet. En stor vennlighet skinner nemlig gjennom disse lette og grasiøse diktene, der Bonde nonsjalant sjonglerer med ord og uttrykk hentet rett ut av poesiens minnebok: stjerner og måne, himmel og jord, sol og skyer, daggry og skumring, roser og hjerter, epletrær og høye greners stillhet.

I en mindre stødig poets hender kunne det endt i den reneste parodi, men Bonde kan sitt håndverk og hviler slik i seg selv at selv de mest forterskede bilder (ikke alle, men de fleste) forlenes med en forfriskende uhøytidelighet.

Ett sted taler hun om å «rense språket for tyngde», et annet sted om «høytflyvende setninger som siterer seg selv», et tredje om stillheten som «studerer deg fra et sted i/fremtiden, som om du var et fugleord/i en tekst om lysets geografi og språket en/destinasjon som ikke eksisterer på kartet». Dette likner fragmenter av en poetikk der dikteren kommenterer sitt eget ærend, også i andre dikt.

«Fabelaktige forhold» består av en serie kjærlighetserklæringer: til et barn, til Guds mer eller mindre frie natur, til himmelen som hvelver seg over oss, og som utropes til hovedperson i et av diktene, til livet, til ordene.

Kjærligheten beskrives som «en skinnende bukett». Et banalt bilde, kanskje, men Bonde nærer ingen frykt for «kjærlighetens fargearrangementer». Over «en nyutsprunget vugge» hever hun sin palett mot himmelen, og med et våkent blikk kan hun stadig «skjelne en åpen plass/for tolkning av lysvirkninger og eksistens».

Bonde tråkker lystig og med nakne tær omkring i den gamle poesihagen. Litterære grinebitere vil nok finne mangt og meget å rynke på nesen over. Dem om det. Selv istemmer vi med Bonde (i kjærlighetsdiktet «Til min førstefødte»): «(...) i et hjørne av ømhet/skal du fødes og innhentes av gull».