Händel à la mode

Anekdoten om kunden som kom løpende inn i platebutikken på jakt etter Händels «Firewater Music» rammer ganske presist, om man skal sammenfatte komponistens flotteste instrumentalmusikk.

I orkestersuitene «Water Music» og «Music for the Royal Fireworks» tar nemlig den engelske hoffkomponisten hele paletten i bruk, og maler de musikalske kontrastene i sterke farger.

Det kan vi høre på Tafelmusiks utgivelse av den siste av de to, altså «Music for the Royal Fireworks», sammen med tre konserter for horn og orkester på Sony. Takket være det kresne samspillet hos musikerne, som diskré trekker opp flere stemninger parallelt, hører vi hvordan den erfarne komponisten låner fra seg selv - fra oratoriene, som har sikret ham en plass i engelske (og norske) hjerter, men framfor alt fra sine egne operaer.

Operaens mester

For det var operakomponisten Händel som for alvor løftet komponistprofilen over det store grosset av kyndige likemenn, opp på parnasset der han tronte som ubestridt mester, blant lek og lærd. Ingen i hans nærhet kunne forene kontrapunkt og utadvendt klangprakt som Händel, ingen visste sikrere å beregne sitt teaterpublikum, uten av den grunn å gi avkall på sinnrike løsninger.

Nå er operakomponisten Händel tilbake på banen. De siste 10- 15 årene har bydd på nyinnspillinger av de viktigste operaene fra den enorme produksjonen som nesten har vært glemt mellom Händels egen tid og vår, ca 40 operaer. De forsvant i dragsuget da sjangeren som de er mesterstykker i forsvant, den såkalte opera seria, der også Mozart begynte sitt virke.

Og de er tilbake på et nivå som feier til side alle argumenter om at sceneverkene er gammeldagse og avleggse i formen.

Moderne

Gode regissører konkretiserer Händels evne til å slå opp en intrige med mytologiske figurer, like komplisert som en moderne såpeopera, samtidig som de bevarer lynglimtene av psykologisk innsikt når tragedien slår ned, eller når hovedpersonene trer fram fra den mytologiske veven i helfigur.

Fortolkerne i teatret spiller på lag med gode dirigenter og musikere. Her er tre av de aller beste - typisk nok prisvinnere i operadivisjonen av platemarkedet, uansett epoke - med hvert sitt eksempel på hvilken formidabel uttrykksverden som er gjenoppdaget.

Den nyeste er Marc Minkowski og Les Musiciens du Louvre med «Ariodante» på Archiv, en av Händels siste operaer, før han ble kastet ut av operahuset i Covent Garden og etter hvert henga seg til oratoriet, av økonomiske grunner.

Operaen er bygd rundt tittelrollen, som Anne Sofie von Otter tar vare på på en måte som minner om at det var i barokkoperaen hun begynte sin karriere.

Plottet tar utgangspunkt i Ariostos «Orlando furioso», og Händel utarbeider det med Shakespearesk teft for intrige. Det er en utadvendt opera, som drives fram gjennom vekslingen mellom dramatiske resitativer og storslåtte arier.

«Agrippina»

I «Agrippina» finner vi den samme overdådige orkestreringen av intrigen, som denne innspillingen med English Baroque Soloists under John Eliot Gardiner på Philips tar godt vare på. Gjennom solister som Derek Lee Ragin og Della Jones, foruten Anne Sofie von Otter også her, spisses «Agrippina»s psykologiske drama til, et sjeledrama som setter denne operaen i en særstilling. Utgangspunktet er at også Nero hadde en mor, altså Agrippina.

Og når fortellingen er ført til ende, er det nesten som vi føler med ham.

I «Orlando», som William Christie og Les Arts Florissants har spilt inn på Erato, er utgangspunktet det samme som i «Ariodante», altså Ariostos «Orlando furioso». Men formen er blendet ned mot det kammermusikalske, slik at operaen framstår som en strøm av vakre og stemningsfulle arier.

Rammeverket er dramatisk nok, og godt ivaretatt musikalsk. Men det er ikke minst i «Orlando» at vi fornemmer hvordan nytelsen står i høysetet i denne musikken, side om side med dramaet, uansett hvilken historie som skal fortelles.

Det er ikke noe dårlig utgangspunkt, for å låne øre til denne nyss ankomne veteranen blant musikkdramatikkens store mestere.