SKOLEUNIFORM: Det finnes skoleuniformer både med og uten hijab.  Her jenter med hijab på en skole i Brunei. Foto: Scanpix
SKOLEUNIFORM: Det finnes skoleuniformer både med og uten hijab. Her jenter med hijab på en skole i Brunei. Foto: ScanpixVis mer

Hodejakt i vår tid

Påbud om skoleuniform er ikke et forbud mot hijab og merkeklær. Men det ligner.

||| Arbeiderpartiets leder i utdanningskomiteen, Marianne Aasen, vil ikke si det rett ut, men når hun foreslår å innføre skoleuniform er målet å fjerne det omstridte hodeplagget fra klasserommet. Hun vil ikke forby hijab i skolen, men hun ville heller ikke likt om jentene fortsatte å bruke hijab til uniformen, slik man gjør i Storbritannia, sa hun til «Politisk kvarter» i NRK i går morges.

Frps nestleder Per Sandberg er mer direkte. Han mener skoleuniform er «svar på mange av de utfordringene vi har i norsk skole», deriblant mobbing og integrering.

Skoleuniform blir med ujevne mellomrom trukket frem som den overfladiske løsningen på dypere problemer. Den skal viske ut sosiale skiller, fjerne motepress og seksualisering og nå også løse det liberale hodebryet, hvordan hindre bruk av hijab uten et forbud.

Tanken er fristende. Ifølge VG er det stadig flere jenter helt ned til 5 års alderen som går med hijab i norske skoler. Det er klestvang. Foreldrene velger for dem. Alle småbarnsforeldre bestemmer i hovedsak hvordan barna går kledd, men hijab er et religiøst plagg som har betydning utover det praktiske og estetiske. Religionshistorikeren Lena Larsen peker på at det er et plagg muslimske kvinner tar i bruk når de kommer i puberteten, og mener at hijab på småjenter derfor er en seksualisering av barndommen. En grunn til trenden er at jentene skal venne seg til hijaben, slik at foreldrene slipper ungdomsopprør senere.

Etniske norske jenter er derimot utsatt for moteindustriens seksualisering. Småjenter kles opp i kvinneklær, bruker øredobber og neglelakk. Enkelte ser ut som de skal på byen, ikke i skolegården. Gutta har etter hvert også fått merke kjøpepresset. I det siste har det vært reality-stjernen Petter Pilgaard som bestemmer uniformen, men det er fortsatt jentene som utsettes for den tidligste og strengeste sosiale kontrollen, både av hverandre og omgivelsene.

Til alle tider har jenters seksualitet vært forsøkt utnyttet og kontrollert. Det er to sider av samme sak. Men vi har mindre toleranse for at det skjer i religionens navn enn i moteindustriens. Mens hijab på småjenter så åpenbart er uttrykk for foreldrenes vilje, er miniskjørt og sminke angivelig selvvalgt. Det ene er fremmed, det andre normaliseres gjennom media.

Hvis skoleuniform virkelig er svaret på utfordringene i norsk skole, kan man lure på hva som er spørsmålet. En uniform skjuler verken sosiale eller religiøse forskjeller. Den stanser ikke mobbing; er det ikke klær, finner barn noe annet å plukke på. Den vil heller ikke hindre foreldre i å forsøke å kontrollere og påvirke sine barn. Det går som regel fint helt til barna kommer i tenåra og blir midlertidig stengt for ombygging.

Hvis spørsmålet er hijab, er det på tide å si det rett ut. Kanskje er et forbud mot hijab i barneskolen mulig å forsvare, men en uniform kan ikke byttes ut med en annen. Hijab er ikke en merkevare. Det hadde vært ærligere å si at det handler om likestilling og ta det derfra. Hodene er målet, ikke det som er utenpå.