KLARE FOR ANARKI: Gutta har kledd seg opp til «purge night», tolv timer med statsregulert lovløshet.
KLARE FOR ANARKI: Gutta har kledd seg opp til «purge night», tolv timer med statsregulert lovløshet.Vis mer

Hodeløs herjing

Ingen renselse kan redde den hjernedøde dialogen i «The Purge: Anarchy».

FILM: Jeg skulle ønske at mer sofistikerte filmskapere hadde fått ansvaret for «The Purge: Anarchy». Filmen har et skjelett, en grunnstruktur, som kunne vært brukt til noe mye mer givende enn lavbudsjettkongen Jason Blum og regissør James DeMonaco har kapasitet til.

Rammen er den samme som sist. Vi befinner oss et knapt tiår fram i tid. USAs arbeidsledighet er på fem prosent (ikke særlig imponerende, men science fiction i USA) og kriminaliteten er nesten borte, takket være «The Purge», den årlige renselsen som varer i tolv timer en natt i mars, fra sju om kvelden. I løpet av disse tolv timene kan hvem som helst utføre alle former for kriminalitet, inkludert drap og voldtekt, så lenge man ikke bruker for tunge våpen. Noen regler må man ha.

Blodig trøbbel
«The Purge» ble laget for tre millioner dollar og spilte inn 89, enda en skalp i beltet for Jason Insidious-Sinister-Paranormal Blum. All action fant sted hjemme hos Ethan Hawke og familien, men i den mer påkostede oppfølgeren er handlingen flyttet ut i gatene. Der herjer gjengene, i tillegg til enkeltindivider som ønsker å drepe sjefen, for eksempel.

Filmen har et revolusjonært budskap og setter de rike opp mot de fattige, men DeMonaco har ingen begreper om hvordan han kan bruke dette stoffet på et smart måte. I stedet blir vi overflatisk kjent med et ungt ektepar, en mor og tenåringsdatter og en svært våpenkyndig kar (spilt av Frank Grillo) som alle havner i blodig trøbbel.

Massakre i smoking
Det verste er imidlertid den behandlingen de utsettes for av James DeMonacos manus. Handlingen har få gode ideer, mens dialogen er hjernedød og dreier seg for det meste om at «vi må komme oss bort herfra» og «alt er bra nå» og «ikke dra bort dit, vær så snill».

Filmen antyder sitt beske, sosialkritiske potensiale når blodtørstige rikinger i finstasen får så sløyfa passer, men det er vanskelig å føle seg «renset» etter å ha blitt besudlet av DeMonacos tullete «eat the rich»-fantasi.