Hoder uten koder

LILLEHAMMER (Dagbladet): «Looking back» heter Michael O'Donnels nye utstilling i Lillehammer Kunstmuseum, men det er ingen retrospektiv mønstring fra den aktive, engelsk-norske skulptøren. Tvert imot føyer han 1525 voksportretter - med seg selv som modell - til det allerede så mangesidige bildet man har av ham.

Det overveldende resultatet foreligger i spredt orden på museumsgulvet, og utgjør hoveddelen av installasjonen «Looking back». Mengden er så langt fra alt ved denne manuelt masseproduserte utgaven av O'Donnel, som kunstneren poserte en dag for - og deretter brukte ni måneder på å støpe i det forløsende antall. Voksmaterialet ble resirkulert fra en formidabel fiskestim som tilhørte et tidligere prosjekt. Derfor kan man forestille seg både en lek med forvandlingens magi og et daglig kopieringsritual som drivkraft og motivasjon for den monotone arbeidsprosessen.

Tanker og tid

Det som ligger av investerte tanker og tid under atelierarbeidet, kommer likevel i annen rekke når man står overfor vrimmelen av blågrønne vokshoder liggende på gulvet i storsalens åpne favn. Eller ved å gå ovenpå og oppdage et nytt perspektiv fra balkongen. Masseoppbudet kan få egne assosiasjoner til å yngle, og O'Donnel ser nok gjerne at armeen av hans plastiske selv agerer i denne prosessen. Det skjønner man av den teatrale regien, hvor havet av hoder avgrenses gjennom en bølgende linje med lavthengende røde lyspærer. Mens et gigantisk videoportrett av iscenesetteren oppe på veggen topper teatraliseringen.

Utspillet i «Flygel»-arkitekturens indre fortoner seg så overlag - og overlagt - outrert, at det tar tid å stemme sanser og samle tanker. Voksmaterialet blir jo tradisjonelt forbundet med dødsmasken som legges over evig lukkete øyne, men O'Donnel-modellene har et vokskaldt blikk som kaller på en annen betraktning enn den klassiske memento mori-meditasjon. Riktignok er skulptøren kjent for å kaste vrak på portrettsjangeren, men den posisjonen trenger han neppe å markere gjennom å fordrive halvannet tusen hoder fra sine faste sokkelstillinger og ned til gulvets uorden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Masse og makt

Massebegrepet kobles vanligvis til makt og manipulasjon, og slik sett kan installasjonen minne om de utallige byster i ideologisk tilpassete formater som ble lagret da leninismens høyhet havnet på legd. Men O'Donnel beveger seg utover et innhold med klare koder, og dekonstruerer så vel entydig satire som den enkelte skulpturelle sjanger. Inntrykket av talløs masse indikerer dessuten en betydning som navnløse ofre, og slik kan man stadig spore innholdsmessig variasjon når man ser eller søker seg vei mellom standardiserte vokshoder.

O'Donnel har for øvrig lagt et ekstra spor inn i hvert av de hule hodene, hvor man oppdager et lite foto av kunstneren selv. Han er fotografert med respektfull distanse i ensom, overvåkende positur på museets balkong, kanskje i trygg forvissning om å ha kontroll. I alle fall eksponeres det tydelig at skulptøren finner seg langt bedre til rette, enn under sekvensen med det nærgående videokameraet som projiseres på veggen.

Velger ut

Dermed ser man også på utstillingstittelen «Looking back» med et nytt blikk, og øyner atter andre betydningslag i installasjonen. Ved å innta samme posisjon som kunstneren kommer nye særegenheter til syne, og det er lett å feste seg ved - og velge ut - bestemte fargenyanser eller bare de hodene som ikke har veltet. Referanser som rasisme og genteknologi blander seg inn, selv om de neppe ble eltet inn i voksmassen.

Likevel har nok Michael O'Donnel også sett slike alvorlige aspekter under den rituelle leken med å «klone» seg selv. Han gjør i alle fall noe som kan tolkes som en egen vri på problematikken med to sammenvokste bronsehoder, og de er plassert på sokkel ved inngangen til storsalen. Riktignok kortslutter skulpturen alt alvorstungt gjennom jevnlige utsondringer av duft fra nystekt bacon, men når den blir borte ligger hodene like hjelpeløst forvridde som aktørene på maleri-podiet hos en annen Bacon.

Harald Flor

SLÅENDE REGI av Michael O'Donnels installasjon «Looking back» i Lillehammer Kunstmuseum.