Hodet ut av støvposen

Gi oss ny, norsk, viktig dramatikk. Nå.

I GÅR KUNNE

vi i Dagbladet fortelle om den nye bølgen politisk teater i Storbritannia: Teaterstykker om USAS fanger på Guantánamo, om den katastrofale Irak-krigen, om Tony Blair som støttespiller for Bush. Det settes opp som dokumentarteater, som historiespill, som kabaret og revy. De bruker teatrets virkemidler til å engasjere og informere om politikk. Spørsmålet er: Hvor er norske teatre?

Dessverre står de altfor ofte med hodet ned i støvposene på jakt etter gammel dramatikk som kan settes opp nok en gang. Det er en klisjé av de store i presentasjonen av nye oppsetninger i Norge, det at stykket er «særlig aktuelt i vår tid». Det betyr vanligvis at stykket er mer enn hundre år gammelt og handler om kjærlighet eller om krig og fred og sånn. Det betyr altfor sjelden at stykket er nytt, og at det griper tak i dagens samfunn, dagens politikk, vår verden her og nå.

Og slik skuespillere vet at de ikke kan spille noe generelt, bare noe spesifikt, bør teatre i sitt repertoarvalg vite at det generelle virker svakere enn det spesifikke. Men gjør teatrene noe nytt og politisk, er det helst importert, som «Terrorisme» på Trøndelag.

KLASSIKERE HAR SIN

selvsagte plass i repertoaret, men det har like selvsagt ny, samfunnsengasjert dramatikk. Og, enten de ansvarlige teatersjefer har lyst til å innrømme det eller ikke: Det er der det svikter. Kanskje har vi et Ibsen-kompleks - men da kan satsing på dokumentarteater, journalistisk teater, kabaretteater være løsningen: Det er former man raskt kan bruke. Så slipper sjefene å sitte stille og bare vente på vårt neste store geni.

Det har gått en debatt om norske teatre spiller for lite ny norsk dramatikk. Det gjør de nok. Men norske dramatikere må også holdes ansvarlige: Skriver dere viktige nok stykker? Skriver dere god samfunnsengasjert, politisk dramatikk også, eller blir det mest private, om følelsen av meningsløshet? Heller enn å beskrive tomheten, kunne noen av dere prøve å fylle den med mening.

DET MÅ STILLES SPØRSMÅL

om strukturene i norsk teater er lagt godt nok til rette til å levere samfunnsengasjert teater. Skreller vi vekk velstands-forstoppelses-problematikken er de fleste problemer i Norge knyttet til Norges forhold til utlandet (vårt ansvar og deltakelse i krig, vår asylpolitikk, vår kontakt med tredje verden), eller til det flerkulturelle i Norge: Rasisme og tvangsgifte, integrasjon og konflikter.

Men dette er problemer som verken kan scenisk løses eller seriøst diskuteres med skokrem i ansiktet. Har vi utdannet nok skuespillere med annen etnisk bakgrunn enn den blonde, rødkinnete, rotnorske? Er vi egentlig i stand til å sette opp troverdige oppsetninger om viktige norske problemer fra år 2004? Opptakene på vår statlige teaterskole røper større vilje til å ta vare på vår arv enn på vår framtid. Det er slik man blir et museum.

Som publikum har vi også et ansvar: Har vi, riktignok godt hjulpet av teatrenes repertoarpolitikk, blitt vant til bare å gå på klassikere og lett underholdning? Ville vi søke aktuelt, konfliktorientert problemteater? Eller vil vi helst le, hvis vi først skal betale en kvart tusing for en kveld i teatret? Norsk film trekker nå folk til drama om ny norsk virkelighet. Da burde teatret også klare å gjenoppta kontakten med sin samtid - gjerne også med nærmere kontakt med kinoens billettpriser.

DET FINNES ANDRE

strukturproblemer: Det Norske Teatret har vist vilje til ny dramatikk og til å ta sjanser. Men kan den nye, flerkulturelle virkeligheten i Norge, for ikke å si Oslo, troverdig iscenesettes på nynorsk? Teatersjef Sandem fortalte oss nylig at engelsk overklassedrama gikk dårlig på nynorsk. Hva med kulturkonflikter på gata på Tøyen - går det egentlig særlig bedre? Hva gjør man der i gården hvis det nynorske står i veien for det nye norske?

NORSKE TEATRE SKAL HA

en honnør: At vi fortsatt maser på dem om å sette opp politisk aktuelt drama er en tillitserklæring. Vi tror de fortsatt kan. Hvis de vil. Men de bør ikke bare ville, de bør gjøre det òg. Gi oss nye stykker, drama om vår nye virkelighet og dagens politiske problemer. Og gjør det nå.