HØYTIDELIG: Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit inviterte på litteraturmiddag på Skaugum. Knut Olav Åmås hilser på kronprinsen. Foto: NTB Scanpix
HØYTIDELIG: Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit inviterte på litteraturmiddag på Skaugum. Knut Olav Åmås hilser på kronprinsen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Hoffmarskalk Åmås

Med mindre den kongelige familie henger kronen på en knagg, kommer Norge til å forbli et monarki i overskuelig framtid.

Kommentar

Monarkiet likner mye på kirken: De aktivt troende er en minkende flokk, de sympatisk likegyldige er mange og de ikke-troende en voksende minoritet. Likevel føler Aftenpostens spaltist Knut Olav Åmås en uro for monarkiets framtid. I en artikkel i Aftenposten sist helg maner han fram Einar Tambarskjelve fra sagaen, altså den digre trønderhøvdingen som så at både kongens bue og hans rike brast i slaget ved Svolder for 1015 år siden. Åmås mener det norske «folkemonarkiet» er en dypt meningsfylt motsigelse som ikke må «glippe av vår hånd».

Den tidligere statssekretæren, og den nåværende direktøren i stiftelsen Fritt Ord, bekjenner at han har gått fra å være republikaner, via situasjonsbestemt monarkist til å bli prinsipiell monarkist.

Så grundig er denne konstitusjonelle reisen at Åmås nærmest framstår som hoffmarskalk i sin dypsindige hyllest til det kongelige. Avskaffer vi monarkiet vil samfunnet miste sin historiebevissthet og tradisjoner, og bli sterilt, teknokratisk og ulevelig, hevder han. Åmås har forsynt seg grundig av tranflaska. Ingen andre kan finne på å tro at norsk historie og identitet utslettes om det ikke bor en konge eller dronning i Henrik Ibsen gate nummer 1.

Knut Olav Åmås bygger sin monarkiske omvendelse på tynne teser. Det norske monarkiet er ikke spesielt folkelig, og slett ikke noe «speil av samfunnet», slik han sier. Både materielt og kulturelt er det en avgrunn mellom folk flest og kongefamilien, og kronprinsparet utvider den gjennom sitt forbruk og sine nettverk. Det opphøyde - symbolisert gjennom uniformer, ordener, tiltaleformer og pomp og prakt - er en forutsetning for forestillingen om det kongelige. Åmås hevder det norske monarkiet er modernisert, men det er en prosess som for lengst har stoppet opp.

Åmås farer med hermelinets mykhet over monarkiets prinsipielle hovedproblem: Arvelig makt og privilegier. Det viftes til side med henvisning til at arv er en bærende faktor i samfunnet vårt. Men det gjelder altså ikke en plass på Stortinget eller i regjeringen eller noe embete. Det var også grunnen til at Stortinget allerede i 1821 avskaffet de høyst arvelige adelsprivilegiene.

Kongeposisjonens arvelighet og plass i et demokrati er de viktige spørsmålene. Her får de ideologiske monarkistene et problem. De må strippe kongen for all politisk makt, men likevel gjøre ham betydningsfull. Det gjenværende kalles gjerne for symbolsk makt. Monarkistene tror man både kan spise kaka og beholde den. Virkeligheten er at kongen konstitusjonelt er landets politiske overhode, og fremdeles utøver viktige politiske funksjoner. Forståelsen for den politiske rollen er et av det norske kongehusets viktigste fortrinn, fra folkeavstemningen i 1905 fram til i dag.

Når det norske monarkiet står støtt er det fordi de kongelige har forvaltet sin politiske makt med kløkt og diskresjon. Ikke fordi de er gode til å klippe snorer. Begynner vi å drøfte dette, kan debatten om republikk og monarki bli mer reell. Dessverre er Knut Olav Åmås mer opptatt av å forgylle myter og gammelt spindelvev.