Hogg til mot billedhogger

Send en vennlig tanke til ham som laget dem, neste gang du passerer Ibsen og Bjørnson på soklene utenfor Nationaltheatret. Stakkar billedhogger Sinding! «Dikterhøvdingene på ostene» ble hans livs mareritt.

«De slog ikke an...Det brød en ren Orkan løs over meg. Jeg sto i et Aar som den Lygtepæl, hver Hund i Norges land kunde løfte Bagbenet op mod,» skrev Stephan Sinding i sine erindringer «En billedhuggers liv».

Spydige bemerkninger haglet, lattersalvene runget over hele byen og vitsemakerne frydet seg: Var Ibsen og Bjørnson med i en spyttekonkurranse? Og hva hadde Ibsen fått i halsen?

Og så enorme de var, lille Ibsen i kjempeformat øverst på ostestabelen! Og Bjørnson raste: «En permanent bakvaskelse!».

Det hjalp selvfølgelig ikke at billedhoggeren selv hadde ment alt så ganske annerledes. I normal kroppsstørrelse skulle de to dikterne vært stilt pent og diskré mot teaterveggen på hver side av inngangen, men så ville arkitekt Bull ha dem vekk, helst helt ut på plassen. De ble avduket nærmest i hemmelighet, tidlig på morgenen før byens lattergaler hadde fått sko på beina. Ikke var det taler og ikke var det fest. Det var best slik.