DEPRIMERT: Anders Baasmo Christiansen i «Hoggeren».
DEPRIMERT: Anders Baasmo Christiansen i «Hoggeren».Vis mer

Anmeldelse Film Hoggeren

«Hoggeren» er filmen vi fortjener i Senterpartiets år

By og land. Går det an?

FILM: Hva den ellers er og ikke er: «Hoggeren» er filmen vi fortjener i Senterpartiets år. I filmens sentrale konfrontasjoner møtes nettopp by og land, og samtalen dem imellom flyter ikke så lett at det gjør noe. Byen er representert ved Anders (Anders Baasmo Christiansen), en deprimert forfatterspire med lang lugg og myk musikksmak som har fått det for seg at det kan bøte på det sjelelige såret å dra tilbake til hjembygda og hogge trær. Bygda stiller mannssterkt. En av dem som konfronterer Anders, er onkelen, spilt av filmskaper Jorunn Myklebust Syversens egen rolle med et ubetalelig pokeransikt. Han renner over av oppgitthet over nevøen som ikke har mål og mening med det han driver med, hogger som en villmann og ikke skjønner at det er jorda og ikke han selv som teller.

Hoggeren

4 1 6

Drama

Regi:

Jorunn Myklebust Syversen

Skuespillere:

Anders Baasmo Christiansen, Benjamin Helstad

Premieredato:

7. april 2017

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Hoggeren

Se alle anmeldelser

Mangel på forståelse

Men det er tydelig at heller ikke resten av slekta følger odelscredoet om å levere fra seg bruket i bedre stand enn man overtok det: Anders’ fetter har slått seg på absurde salgsgimmicker mens sønnen hans igjen mest er fordrukken. Ingen av dem synes tilsynelatende at forvaltning av jord og skog er noe å vie seg til. Anders’ samtaler med disse tre er observante og avslørende. De er forskjellige, men har et fellestrekk: Han forstår ikke dem og de forstår ikke ham.

Irriterende hovedperson

Desto sørgeligere er det at Anders aldri er så interessant som når han prøver å ta seg gjennom disse humpete samtalene. Hva det er som egentlig knuger ham, blir aldri helt klart, men han har flyktet fra hjemstedet, mistet nære slektninger på vonde måter, og støtt på skuffelser i byen.

I flimrende, skrekkfilmaktige tilbakeblikk antydes det et traume. Men der han virrer rundt, hogger på måfå og åpner en hesteinnhegning tilsynelatende uten grunn, kan han virke nesten like irriterende på seeren som på slekta. Det er vanskelig å være fascinert av ham i lengden.

Myklebust Syversen har et klart blikk og en herlig sans for humor, som kan bikke over i det surrealistiske. Snart finner hun sikkert også en fortelling som sitter litt bedre enn denne.