Holbergmassakre

BERGEN (Dagbladet): Hvordan er det mulig å sette opp holbergkomediene «Erasmus Montanus» og «Den vægelsindede» uten at de er morsomme en eneste gang?

Det er spørsmålet mitt etter å ha sett holbergoppsetningene til det danske regissørekteparet Emil Korf Hansen og Kristiane Korf på Småscenen og Lille Scene på Den Nationale Scene i går.

Her har de begge fått stoff i hendene som byr på komisk forløsning og som skriker etter humoristisk virkeliggjøring. Men så klarer de å gå seg sånn bort i sine egne teoretiske forstudier og postmoderne moteregi at de ender i rene holbergmassakrer.

Tremasse

Ta den vægelsindede Lucretia (Stine Varvin) først. En holbergstudie av et forelsket og lunefullt kvinnesinn, en slags kjærlighetssåpe med kirsten giftekniver og beilere på rekke og rad til den humørsyke enken Lucretia.

Den får Kristiane Korf lite annet enn en postmoderne innpakning ut av, oppstyltet regiteater med utvendige morsomheter og flate, halvironiske dialoger.

At teatret har gitt henne en ubearbeidet tremasse av unge og nye skuespillere, er ikke unnskyldning god nok til at dette er blitt en Holberg som handler om ingenting.

Annerledeslandet

Langt mer er tenkt i Emil Korf Hansens «Erasmus Montanus» som virkelig foregår i nisselue- og annerledeslandet. Her er flaggene og sangene mange blant de karikerte, plumpe og vulgære bygdefolkene mens de venter på at Rasmus, eller Erasmus, skal vende tilbake fra studiene i København.

Når Erasmus (Trond Espen Seim) kapper av seg tungen til slutt så blodet spruter, har den konforme, selvgode og anti-intellektuelle folkemassen vunnet nok en seier.

Ikke morsomme

Korf Hansen mener Holberg må tas på alvor for å kunne bli morsom, og har selvsagt rett i det. Problemet med oppsetningen er at den aldri får spilt og vist de fine teoriene Hansen gjør rede for i programmet.

Typene i det dystre og fjellmørke provinshølet drikker, pisser, raper og fjerter i sånt monn at vi skjønner at Korf Hansen vil vi skal være på Erasmus' side. Men alle figurene blir ikke morsomme for det. Og dessuten var det jo ikke Rabelais som skrev «Erasmus».

Det regner ustanselig i denne oppsetningen, fem levende høner vagger rundt og Korf Hansen gjør bruk av musikken til Lars von Triers «Riget» for å gjøre Holberg mer kul. Men det hjelper lite. Holberg kler ikke å bli gjort til en slags postmoderne kultursosiolog.