Hold barna hjemme!

Småunger har ingenting på voksenfestival å gjøre.

Festival: God stemning. Men har egentlig småbarna noe der å gjøre? Nei. Foto: Scanpix/Shutterstock
Festival: God stemning. Men har egentlig småbarna noe der å gjøre? Nei. Foto: Scanpix/ShutterstockVis mer
Kommentar

Klokka var 17:02 torsdag ettermiddag. Jeg hadde vært på Øyafestivalen i tjue minutter og hadde allerede sett tre hylgrinende småunger med neonfargede øreklokker og desperate festivalforeldre. Et par pålessede barnevogner ble dratt oppover de støvete Øya-stiene. I festivalens ytterkant, altså langt, langt, langt fra der det egentlig skjedde, sto en mor og forsøkte å rugge en liten tass i søvn. Hun kastet lengtende blikk inn på konsertområdet.

Og jeg tenkte det samme i år som jeg tenkte i fjor, året før der og året før der: Disse småungene har ingenting på festival å gjøre. For guds skyld, la dem være hjemme.

I teorien høres det skikkelig hyggelig ut. Skinnende sol, gode venner, kald øl, piknikteppe på gresset. En liten krabat som krabber fornøyd rundt mens favorittbandet spiller på den store scenen. Ren idyll. I realiteten er det 16.000 mennesker skvist inn på et minimalt areal. Det er enorme menneskemasser i bevegelse, selv voksne kan få klaustrofobi av slikt. Du må passe på ungen som en hauk, en spurteglad toåring kan lett løpe seg vill i menneskemengden. Det er durende bass og gnurende gitarer. I motsetning til det snakke-på-konsert-kritikerne hevder, er det slett ikke enkelt å føre en samtale i nærheten av en av scenene uten å rope.

Men ungene har øreklokker, kan du innvende. Ja, det har de. Store neonfargede øreklokker som dekker halve hodet og holder den verste støyen ute.

Hvor gøy er det egentlig å gå rundt med slike i timevis?

Men så er heller ikke småungene på festival fordi de synes det er gøy. Det er ikke de som er interessert i den psykedeliske rocken til det småperifere australske rockebandet Pond. Det er ikke de som har lyst til å spise fermentert agurk til 130 kroner porsjonen. Det er ikke de som har lyst til å møte kompiser foreldrene ikke har sett på mange år.

Øyafestivalen er en barnevennlig festival.

Det betyr ikke at det er en festival for barn.

Jeg skjønner det. Virkelig. Jeg gjør det. Det er ikke alltid lett å få barnevakt. For mange er øyafestivalen en sosial begivenhet det er skikkelig kjedelig å gå glipp av. Første året med barn kan det føles nesten livsnødvendig å opprettholde en illusjon om at man kan leve det samme livet som før. Er man sammen om det kan man også passe ungen på skift. Det går ikke å ta med seg en sovende ettåring i barnevogn foran Tøyenparkens hovedscene. For foreldrene til de aller minste er det uunngåelig at man på et tidspunkt blir gående med barnevogna i festivalens mest grisgrendte strøk.

Er du heldig har du kanskje en venninne som kan stå der litt sammen med deg.

Men hadde det ikke vært bedre for alle om ungen ble hjemme?

Misforstå meg rett: Jeg er ikke motstander av barn på festival. Når barna blir gamle nok til å sette pris på musikken kan det være et minne for livet. Det var mange større barn på Sigrid-konserten torsdag kveld som så ut til å kose seg glugg ihjel.

Og misforstå meg rett igjen: Dette handler ikke om alkoholforbruk eller at noen er dårlige foreldre. De fleste av disse småbarna er hjemme til leggetid. Det er heller ingenting som tyder på at foreldrene ikke gjør alt de kan for at ungene skal ha det fint. Likevel mener jeg det er selvbedrag å mene at toåringen koser seg på musikkfestival.

Den er tross alt skapt for voksne.

Så hadde det ikke vært bedre for alle om de bare ble hjemme?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.