Hold dere fast!

Genial rock som nesten tar pusten fra deg.

CD: Når et album hjemsøker deg om natta og fortsatt kverner i hodet ditt når du våkner, er det noen som har trykket på de rette knappene. «Stay Positive» er det fjerde albumet til fem herrer med et lettere nerdete utseende som med sin blanding av enkel rock, tøffe tekster og en kreativ produksjon leverer det som godt kan bli årets store rockalbum. Bandet var sterkt ønsket til Øya-festivalen, men dukker nok ikke opp i Norge før til høsten.

Clash-hyllest

De startet ikke The Hold Steady før de flyttet til Brooklyn, New York i 2000. Men hjemme i Minneapolis lyttet vokalist, gitarist og låtskriver Craig Finn og hans venner til lokale garasjerock- og punkband som The Replacements og Hüsker Du. Dette er grupper som aldri ble superstjerner, men som har inspirert flere band enn du kanskje er klar over.

Guttene tok med seg det beste fra Minneapolis-scenen på 80-tallet, startet The Hold Steady og mikset det med en sound som kan minne om andre New York-band som The Stooges, New York Dolls, Bruce Springsteen & The E Street Band fra nabostaten New Jersey («Stay Positive» er spilt inn i «Bruce-staten», for å være helt sikker), iblandet en touch av reggae samt en dose britisk punk. The Clash-sjefen får en «adelig» hyllest i åpningskuttet «Constructive Summer»: «Raise a toast to St. Joe Strummer / I think he might’ve been our only decent teacher»).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klassisk rock’n’roll

Men først og fremst spiller også The Hold Steady klassisk, hardtslående rock’n’roll som treffer deg midt i mageregionen. Riffet som innleder «Constructive Summer» er tidløst og kunne vært spilt inn for 40 år siden, likevel er det utrolig effektivt når Craig Finn nærmest spytter ut albumets første ord, som en Randy Newman på speed: «Me and my friends are like the drums on ’Lust for Life’ (Iggy Pop-sang, red.anm.) / We pound it out on floor toms / Our psalms are sing-along songs». Før han fortsetter med et tema som er en gjenganger i Finns tekstunivers: «Me and my friends are like ‘Double-whiskey-coke-no-ice’ / We drink along in double time; might drink too much, but we feel fine».

Ja, tekstene kretser ofte rundt fyll, dop og sex. Er det ikke det rock’n’roll handler om, når det kommer til stykket?

Tøff instrumentering

Men om den enkle rockformelen ligger i bunnen, låter det samtidig mer sofistikert enn de allerede nevnte bandene. Instrumenteringen gir hele tida plata nye løft, enten det er cembaloen (!) på «One For The Cutters», sagen og banjoen på dystre «Both Crosses», den Van Halen-aktige synthen på «Navy Sheets», kazooen på «Joke About America», det primitive gitarspillet på tittellåta eller tangentmann Franz Nicolays Roy Bittan-inspirerte pianospill, som gjennomsyrer hele produksjonen. Like overbevisende er platas eneste reine ballade, «Lord. I’m Discouraged»,

mens maktdemonstrasjonen toner ut med a cappella-sang på «Slapped Actress». Sikkert et annet glupt innfall fra produsent John Agnello. Sjefen for de gode vibbene i studio har også produsert album for Dinosaur Jr., Sonic Youth, Son Volt, Screaming Trees – og Madrugada. Her sørger han for at The Hold Steady kan bære sitt navn med stolthet. Det er bare å holde seg fast – så du ikke risikerer å blåse av gårde!

Og husk for all del: Stay positive!