Hold kjeft i kommunen

Ansatte i Oslo Kommune har ytringsfrihet - men bare dersom sjefen liker det som skal sies

«OFFENTLIG ANSATTE

må gis et vidt spillerom for offentlig å gi uttrykk for sin mening om forholdene på sin arbeidsplass». «Beskyttelse av tjenestemenns adgang til å uttale seg og deres frimodighet er viktig. Å reagere med ordenstraff vil etter forholdene kunne virke som en trussel mot den kontroll og åpenhet som forvaltningen skal være omgitt med.»

Sivilombudsmannen var uvanlig krass da han ba Oslo kommune vurdere på ny en sak der en SFO-assistent ble ilagt tjenestepåtale fordi han «uten å innhente tillatelse fra sine overordnede har uttalt seg kritisk til pressen om forholdene ved sin arbeidsplass.» Tenk det. Ansatte i Oslo kommune skal altså ha ytringsfrihet som kommunalt ansatt, men bare dersom sjefen liker det du har tenkt å si, og gir sin forhåndstillatelse til at du ytrer deg.

Klagenemnda i Oslo kommune har nå tenkt seg om en gang til, og har nylig fastslått at tjenestepåtalen skal opprettholdes. Nemndas begrunnelse er nå denne: «Det legges til grunn at klager har uttalt seg kritisk til pressen om forholdene ved sin arbeidsplass, og at opplysningen som ble gitt, ikke var korrekte. Klagenemnda anser dette som et brudd med den ansattes lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver.»

Tjenestepåtalen ble opprettholdt, men begrunnelsen endret: Kommunen innså det klart urimelige at ansattes ytringsfrihet bare gjelder der de kommunale ledere finner det passende og gir sin forhåndstillatelse.

OFFENTLIGE TJENESTER

skal ivareta fellesskapets interesser. Det er viktig å ha innsyn i hvordan offentlige midler blir forvaltet og brukt, og sikre at kvaliteten på tjenesten er akseptabel. Både åpenhet i offentlig forvaltning og i tjenesteapparatet, sammen nettopp med ansattes adgang til å ytre seg, er derfor særs viktig. Sivilombudsmannen understreker at «å reagere med ordensstraff vil etter forholdene kunne virke som en trussel mot den kontroll og åpenhet som forvaltningen skal være omgitt med.»

Norsk rett er - heldigvis - slik at det bare er domstolene som kan ilegge straff, og med dette følger det strenge krav til saksbehandling, bevisførsel og mulighet til å forsvare seg. Men det er gjort noen få unntak, og ordensstraff er et slikt. Og det unike med dette, som i denne saken, er at det er virksomhets- eller etatsledelsen selv - det vil si de som selv kan være rammet eller berørt av uttalelser eller ytringer - som selv har myndigheten til å straffe.

Det er klart at det kan oppstå situasjoner, og være kommunalt ansatte, som opptrer slik - for eksempel gjennom offentlige ytringer - at de ikke tilfredsstiller de varsomhetsregler Oslo bystyre har formulert: «at ansatte legger til grunn en grunnleggende og positiv lojalitet for fag, arbeidskolleger, lokal arbeidsplass, brukere av kommunale tjenester og kommunen som arbeidsgiver». Men SFO-assistenten i denne saken understreker at det nettopp var en ærlig bekymring for sviktende kvalitet i det tilbudet skolens SFO-tilbud ga barna som var hans beveggrunn for å snakke med pressen. Lojalitet til «brukere av kommunale tjenester», for å sitere bystyrets formuleringer.

DET ER KLART AT

en rektor har stor prestisje i at skolens SFO-tilbud framstår som positiv overfor offentlighet og foreldre og barn som bruker tilbudet. Rektor oppfattet det som svært ubehagelig når hun ble kjent med at radiokanalen P4 planla å sende et nyhetsinnslag om at det tilsynelatende var betydelig kvalitetssvikt ved det SFO-tilbudet hun som rektor var ansvarlig for. Rektor forsøkte å få P4 til ikke å sende innslaget, men kanalen bøyde ikke av for press.

Deretter setter rektor (den som altså selv er rammet av kritikken) i gang det som i sivilsamfunnet ville være ordinær politietterforskning. Alle ansatte ved SFO ble avhørt og foreldre ble kontaktet. Det viktigste for rektor er ikke å finne ut av hvorfor brukerne av kommunale tjenester er misfornøyd med skolefritidstilbudet. For rektor var det aller viktigst «å avdekke hvem som kunne ha vært i kontakt med radiokanalen». Rektor skriver i sin rapport: «Radiokanalen opplyste senere samme dag at den hadde mottatt opplysningene fra to foreldre, og at disse opplysningene var blitt bekreftet av en ansatt; 'en mann med lite hår'» Klagenemnda går aldri til primærkilden (P4) og spør dem hva som skjedde. Ensidig baserer de seg på fornærmede, rektors rapport, ord på at dette er korrekte fakta, og at P4 ikke fulgte normal presseetikk og vernet sine kilder.

NYHETSINNSLAGET

på P4 avdekket en rekke kritikkverdige forhold. Overfor P4 «ble det fra rektors side tilbakevist at forholdene ved SFO var kritikkverdige», skriver klagenemnda. Men det er jo ikke det samme som at faktaopplysningene var gale. Det vil alltid bero på skjønn når kvaliteten ved et tjenestetilbud er kritikkverdig. Klagenemnda legger imidlertid til grunn, uten selv å drøfte fakta, at «Utdanningsetaten påpeker at følgende påstander fra klagers side ikke medførte riktighet», og så listes opp alle forhold som ble kritisert i P4-innslaget.

Normal rettsikkerhet tilsier at dommerne gir «den tiltalte» mulighet til å bli hørt, men Oslo kommunes klagenemnd ga aldri den ansatte SFO-assistenten mulighet til å forklare seg for klagenemnda før dommen falt. En domstol vil alltid foreta en vurdering av sakens beviser, og ikke alene basere seg på «den fornærmedes» påstander. I Oslo kommune er det også slik at hvis det er motstrid mellom det primærkilden skal ha uttalt (P4) og fornærmede (rektor/Utdanningsetaten) foretas det ingen slik drøfting av fakta. Sannheten forvaltes av «den fornærmede» alene. Da er språkbruken ikke at «Utdanningsetaten hevder», men som klagenemnda skriver: «Utdanningsetaten påpeker.»

To offentlige utvalg har underskrevet betydningen av å styrke de ansattes ytringsfrihet: Ytringsfrihetskommisjonen, under ledelse av professor Francis Sejersted og Arbeidslivslovutvalgets innstilling, under ledelse av advokat Ingeborg Moen Borgerud.

Den avsagte «dommen» i Oslo kommune er dessverre nok et bevis på at ansattes ytringsfrihet ikke har tilstrekkelig rettsvern.

DEN AKTUELLE SAKEN

viser at de ansattes ytringsfrihet i Oslo kommune, og ikke minst rettssikkerheten til de som bruker ytringsfriheten, står svakt. Dens budskap til de ansatte er: Dersom du skal ha en god framtid som kommunalt ansatt gjør du tryggest i å holde kjeft, eller bite i deg urett og forsømmelse. Det er nå nødvendig at Stortinget styrker de ansattes rettssikkerhet.