BROKET SUKSESS-HISTORIE: Siden 1998, med dagens besetning, har Dixie Chicks vunnet tretten Grammy- og ti Country Music Television-priser. På verdensbasis har bandet solgt over tretti millioner plater. Men veien har vært alt annet enn smertefri.
Foto: AP / NTB Scanpix
BROKET SUKSESS-HISTORIE: Siden 1998, med dagens besetning, har Dixie Chicks vunnet tretten Grammy- og ti Country Music Television-priser. På verdensbasis har bandet solgt over tretti millioner plater. Men veien har vært alt annet enn smertefri. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Hold kjeft og syng

Dixie Chicks var bondetuppene som la seg så mye ut med den amerikanske country-sjela at de måtte gjenoppfinne seg selv, skriver Marit Larsen. Men så ble det stille. Åtte år etter sin forrige albumutgivelse, er trioen i kveld å se i Oslo Spektrum.

Meninger

IDEER: Jeg kunne skrevet sju tusen tegn om «tilfellet» alene, det er dét de kaller det nå; om hvordan en låtintroduksjon og et flir i løpet av en skarve setning kan snu opp ned på en eventyrlig karriere, en av den moderne countrymusikkens største.

Våren 2003, fra scenekanten på Shepherd's Bush Empire i London, faller ordene fra det som fram til da, med ørsmå unntak, var et høyst stuereint band:

«Bare så dere vet det, er vi på deres side. Vi vil ikke ha denne krigen, denne volden, og vi skammer oss over at USAs president er fra Texas.»

Et utsolgt og ekstatisk konsertpublikum svarer med samtykkende jubel og trampeklapp, etter ei uke der Londons gater har vært preget av heftige demonstrasjoner mot USAs forestående invasjon av Irak. Natalie Maines, Emily Robison og Martie Maguire spiller «Traveling Soldier», den i sammenhengen høyst relevante låta om å miste en ung kjæreste som soldat i krig, fra sjetteplata «Home» (2002).

Så enkelt kan det gjøres. Sitatet ble gjengitt et titall ganger på få timer, lett omskrevet, men i all sin essens. I løpet av natten spredte saken seg fra en konsertanmeldelse i The Guardian til samtlige amerikanske nyhetsbyråer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Konsekvensene uteble ikke. Bandets coverversjon av Fleetwood Macs «Landslide» ble bannlyst av countryradio, og falt på ei uke fra 10. til 43. plass på radiolista, før den var ute for godt. To radioverter fikk sparken for å ha spilt bandet i det hele tatt. Lyttere ringte inn erklæringer om at de nektet å høre på kanaler dersom de ikke fikk en garanti om at Dixie Chicks aldri skulle spilles igjen, noensinne.

Protester utenfor konsertlokalene ble hverdagskost. Ved et par tilfeller ble det arrangert felles brenning og bulldoserknusing (!) av platecovere og merchandise. Før en konsert i Dallas ble Maines truet på livet på særs ustilig vis, og bandet ble tvunget til å innføre obligatorisk metalldetektor- og sikkerhetssjekk av publikum resten av turneen. Den erkekonservative artistkollegaen Toby Keith fyrte opp under viraken ved å dedisere sin patriotiske singel «Courtesy of the Red, White and Blue» til Maines gjennom en hel turné, foran et photoshoppet bilde av henne og Saddam Hussein i varm omfavnelse.

Boikotten fra radio, fans og presse førte likevel noe konstruktivt med seg. Den tvang fram en redefinering av bandet, og det påfølgende albumet «Taking the Long Way» (2006), ledet an av den megetsigende singelen «Not Ready to Make Nice», ble et veiskille på mange måter.

Drevet av frustrasjon og rettferdighetstrang opplevde Maines sitt virkelige gjennombrudd som låtskriver, sånn er det jo gjerne; og idet hun sluttet å unnskylde seg og begynte å skrive om noe som opplevdes sant og viktig, inspirerte og provoserte hun fram en ny ærlighet også hos de to andre.

Å skrive om det som er vrient er jo dessverre, og heldigvis, ofte en katalysator for kunstneriske åpenbaringer. Plutselig kan man, med den største selvfølge, skrive fengende refrenger om å velge den lengste veien, om drapstrusler, barndom og opprør, om motløshet og flukt — til og med en skikkelig allsangvennlig sak om infertilitet.

Med Rick Rubin på laget låt bandet mer som Highway 1 enn downtown Nashville. De utfordret sjangertilhørighet og tilhengerskare, og ble premiert med førsteplassdebut på Billboard og en haug Grammy-priser. Så ble det merkelig stille.

For mange er heldigvis fortsatt historien om Dixie Chicks den om det mestselgende countrybandet som spiller fletta av lytterne sine, og skriver og tolker vanvittig fine låter. For meg forblir bunnsolide «Home» en evig favoritt, fra jeg som attenåring sneik den inn i platesamlinga som en halv-«guilty pleasure», til jeg en liten stund seinere måtte kapitulere og innrømme at jeg var blodfan. For det er jeg.

Det er nemlig ganske så umulig å gjøre seg ferdig med drivende, uimotståelige låter som «Long Time Gone», eller den fabelaktig heseblesende «White Trash Wedding». Patty Griffin, som for øvrig er et særdeles ufortjent ubeskrevet blad her til lands, har skrevet to av platas sterkeste spor, «Top of the World» og «Truth No. 2». De er så fine at det gjør vondt. På den beste måten.

Fra den spede oppstarten på nittitallet, da søstrene Maguire og Robison sammen med Laura Lynch og Robin Lynn Macy dannet den første utgaven av bandet med et beinhardt cowgirl-image, har soundet beveget seg fra reinspikka folk, oldtime- og bluegrasstendenser til sterke, publikumsomfavnende låter i krysningspunktet mellom pop og country; hele tida med de to multiinstrumentalistenes lekne, drivende arrangementer på vekselvis banjo, dobro, gitar, trekkspill, sitar, bratsj, fiolin og mandolin som rød tråd.

Tilskuddet Maines kom inn etter forslag fra faren Lloyd, som var hyret inn som steelgitarist på turneen etter bandets tredje selvstendige albumutgivelse. Med henne i front snudde plutselig de store plateselskapene som så langt hadde sittet på gjerdet, og kranglet i vei om rettighetene til neste plate.

Natalies udiskutable egenskaper som frontfigur, og signaturen som oppsto i treklangen og harmoniene med hennes insisterende, klare tone i front, åpnet dørene til et enda bredere publikum i åra som fulgte. Over tjue millioner solgte eksemplarer av «Wide Open Spaces» (1998) og «Fly» (1999) seinere, hadde Dixie Chicks etablert seg som et av de største, mest suksessfulle countrybandene i verden.

Før altså dette «tilfellet». Sannsynligvis handlet jo reaksjonene i størst grad om countrymiljøets store andel av republikanere, og deres opplevelse av å bli sviktet av sine egne, demokrater til tross — attpåtil på et annet kontinent. Det er vanskelig å komme unna at det også dreide seg om noe så enkelt som kommersielle radiostasjoners skjelving i buksene for å miste lyttere. I en turbulent tid var muligens tryggheten i å forholde seg til artister som sang om trailers, boots og kjærlighetssorg så bedagelig bankers at det virket unødvendig risikabelt å ikke ta avstand fra kaoset.

En av debattene om ytringsfrihet som oppsto i etterkant, er fremdeles en like aktuell tankevekker. I hvilken grad skal man la seg sensurere for å holde stien inn til publikum ren? Hvor tar hensynet til såpass responsbaserte yrker over i krysningspunktet mellom egen integritet, privatliv og offentlig tilstedeværelse?

Over femten år etter min første plateutgivelse synes jeg fortsatt dette er trøblete å forholde meg til. Jeg prøver meg fram. Gir litt, og holder tilbake mer. Prøver igjen. Publikummet mitt er en nådegave som jeg er takknemlig for hver eneste dag. Noen kommer til, noen faller fra. På den ene siden føles det gnient å være såpass privat; standardene for hva artister forventes å dele i 2014 flyttes jo på hele tida, og noen av kollegaene mine er så enormt flinke til å bære det, til å leve i den gjennomdokumenterte hverdagen. Samtidig er jeg, på min side, helt avhengig av dette hemmelige rommet for å kunne skape noe som helst.

Kanskje var det dette som innhentet Dixie Chicks også? Med unntak av Maguire og Robisons småtamme sideprosjekt Courtyard Hounds og Natalie Maines' nesten unødvendige Ben Harper-produserte coverplate fra i fjor, har det vært stille lenge nok til at fanhjertet mitt hoppet over et par slag da de annonserte turnéplanene i vinter.

For det finnes ingen tvil om at trioen er aller best i trespann. La oss håpe noe nytt og fryktløst er i emning.

• Marit Larsen er artist og låtskriver.