Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hold nå munn!

Når skrekkpropaganda ikke har noen effekt, verken på røykere eller kjøttetere, hva gjør vi da?

I FRAMTIDSVISJONEN

av New York, slik den danske dogmeregissøren Thomas Vinterberg forestiller seg året 2021 i filmen «It's All About Love», røyker alle. På gata, på barer, på hoteller. Da har det altså ikke hjulpet at New York innførte røykeforbud på alle serveringssteder i 2003? Vil det kanskje vise seg at alle livsstilsprofeter av den velmenende sorten, med Gro Harlem Brundtland i spissen, har lobbyet, lokket, skremt og informert for stadig døvere ører. Kanskje strategien ikke var tydelig nok. Den ene dagen fikk du fargesterke nærbilder av gruffet som klogger igjen røykernes blodårer, og den neste fikk du en blomst idet du steg opp fra T-banen. Ingen formaning, bare en hilsen fra Verdens røykfrie dag.

PROPAGANDAEN KREVER

i alle fall lang tid for å ha effekt. Vi er riktignok færre, men vi er stadig noen som fortsatt spiser kjøtt. Til tross for at det fantes en radikal forfatter ved navn Joseph Ritson i England på begynnelsen av 1800-tallet som viet sitt liv til å opplyse befolkningen om kjøttkonsumets forbannelser. Hans anliggende var ikke av ernæringsmessig karakter; det var utelukkende moralsk. Litt forenklet kan man si det minnet om norsk narkotikapolitikk: Begynner du med hasj, fortsetter du med heroin. Ifølge matskribenten Joan Smith («Hungry For You: An Unconventional Anthology of Food») var Ritson fanatisk vegetarianer.

ETTER EN STRENG DIETT

bestående av grønnsaker, kjeks, te og limonade utviklet han en dyp interesse for kannibalisme. Det var hans hellige overbevisning at slakting og spising av dyr var første skritt på en vei som ubønnhørlig førte til fullblods kannibalisme. Slik ble han drevet til å lage en «vitenskapelig» liste over verdenshistoriens kjente tilfeller av menneskeeting, basert både på antropologiske nedtegnelser, myter og hörensagen. «An Essay on Abstinence from Animal Food as a Moral Duty» hadde utallige eksempler på hvor lett det er for oss mennesker å overskride tabuet mot å spise venner og gjester.

ARVELIG ER DET OGSÅ.

På 1500-tallet opererte en bande av skotske fredløse fra Angus som var kjent for å spise ofrene sine. De ble fanget og brent på bålet. Eneste overlevende var ei ettårig jente som vokste opp i fosterhjem i Dundee. Som voksen fikk hun samme trang til menneskekjøtt som sine foreldre og ble straffet på samme måte. Dessuten er det påfallende, skal vi tro Ritson, hvor mange av Europas kannibaler som har hatt ei fortid i slakteribransjen. Om røykevanene deres vet vi derimot lite.

ABSTINENS/AVHOLDENHET

er den foreskrevne behandling, nå som da. Spørsmålet er bare hvordan vi skal få et helt folk, en hel verden, til å knipe igjen munnen? Må helseprofetene til sjuende og sist ty til Hannibal Lecter-metoden?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media