Holder denne hypen vann?

Kritikerroste The Big Pink med den vanskelige andreplata.


ALBUM: Britiske Robbie Furze og Milo Cordell nøt godt av NME-hype og generell bransjekudos med sitt nå drøyt to år gamle debutalbumet, «A Brief History of Love».

Blandingen av elektropop møter støydroning-light kulminerte blant annet i kraftlåta «Dominos», en låt de nå også gjør sitt beste for å rekonstruere innledningsvis på andre album ut, «Future This». «Stay Gold» er ingen ny «Dominos», men viser like fullt at The Big Pink fortsatt er en duo med et par forlokkende, seige støypoplåter i den hullete jeanslomma. 

De historiske linjene fra Gang of Four via Chapterhouse og Jesus & The Mary Chain henger fortsatt i veggene, og det er gledelig at noen av topplåtene fra debuten (som «Velvet» og «At War With The Sun») videreutvikles på album nummer to. Uten at The Big Pink har forsøkt å lage «A Brief History..» på nytt.

«Future This» dreies mot en klarere rytmisk forankring enn forgjengeren, og i fjor hintet til og med duoen om at andrealbumet kunne bli en ren hiphop-skive (!). Akkurat den sjangersnoren ble tydeligvis forlatt underveis - heldigvis, tror jeg - men kan likevel anes i sløye «Give it Up» og Laurie Anderson samplende «Hit The Ground».

Og det med utmerket resultat.  

Produsent Paul Epworth gjør en utmerket jobb i samarbeid med The Big Pink, og skal ha en medalje på brystet for «1313». En låt som kunne stått i fare for å bli ullen og grøtete med alle sine rufsete gitarer og industrielle beats, men som i stedet får skinne som en av nyårets fineste popkrystaller. Også «The Palace» fortjener en ekstra påskjønnelse med sin vellykkede blanding av knitretrommer, marimba, synth og et refreng verdt Weezer i deres glanstid.

Holder denne hypen vann?

Men akkurat i det man skal dra på med et eller annet snasent ordspill om en lysende framtid for The Big Pink, kløner det hele seg til.
Nok en gjenvinning av «Dominos» og en påfølgende sekvens av låter forlatt på et håpløst gatehjørne av åttitallet ødelegger for helheten.

Sarte «77» er et plaster på såret helt til slutt, men distraksjonen av tabbene blir likevel for stor — The Big Pink går visst, som resten av oss, en uviss fremtid i møte likevel.