Holder hva den lover

Viggo Mortensen og David Cronenberg gjør det igjen.

FILM: Jeg har aldri vært noen stor fan av David Cronenberg, den kanadiske regissøren med tilnavnet «The Baron of Blood». Jeg har beundret ham for hans personlige stil og hans vilje til å tøye grensene, men er alltid blitt sittende på utsida og se på hans filmer. De var alltid så sære eller kunstferdige at de ikke innbød til dypere innlevelse. Det forandret seg med «A History of Violence» for to år siden, Cronenbergs tilsynelatende streiteste og uten tvil mest solide film. Var den et engangstilfelle? Forventningene foran «Eastern Promises» var høye. Og de ble innfridd.

Kaldblodig

Handlingen er lagt til London, men det er ikke den byen du og jeg kjenner. Manusforfatter Stephen Knight («Dirty Rotten Things») tar oss med til en underverden styrt av den russiske mafiaen. Trafficking, dop, smugling og intern æreskodeks er stikkord. Det starter med en dramatisk barnefødsel, den unge mora dør, mens barnet overlever. Samtidig får en mann skåret strupen over i en barbersalong ikke langt unna. Men la deg ikke lure av anslaget, dette er ikke en voldsfilm i ordets vanlige betydning. Det er heller ikke en vanlig krimfilm. Det handler mindre om «hvem», og mer om «hvorfor». Naomi Watts spiller en jordmor som i sin iver etter å skaffe ei framtid til barnet, roter seg inn i mafiaen, mens Viggo Mortensen spiller den lokale mafiabossens kaldblodige og effektive livvakt.

Klassiker

Cronenberg understreker at det er lite vold i «Eastern Promises». Men han legger samtidig til at han har jobbet mye med å gjøre volden så realistisk som over hodet mulig. Og han lykkes. En slåsskamp i et tyrkisk bad, hvor en svett og naken Viggo Mortensen blir angrepet av to knivglade rivaliserende drapsmenn, gjør fysisk vondt å se på. Amerikanske kritikere har allerede utpekt scenen til en klassiker og det kan den godt komme til å bli.

Perfekt

Formspråket er overraskende rolig, i kontrast til de fleste moderne actionfilmer, nesten stillestående. Samtidig er stemningen intens på grensen til det ekstreme. Som i «A History of Violence» har Cronenberg igjen valgt Viggo Mortensen i hovedrollen. Danskamerikanerens minimalistiske spillestil passer perfekt her. Med små, små virkemidler får han formidlet overraskende mye. Du skjønner etter bare øyeblikk at det hele tida skjer mye bak det tilsynelatende uttrykksløse ansiktet. Mortensen gjør lite, men skaper samtidig stor skuespillerkunst.

David Cronenberg, en gang «The Baron of Blood», har laget enda en film som innbyr til innlevelse.