Holder ikke Nobel-nivå

Sykeleie som utløser av livssult i australsk limbo.

BOK: Etter at J.M. Coetzee mottok Nobelprisen i litteratur for to og et halvt år siden, har en del kritikere bemerket at han ikke «gjorde det lett for seg selv» med boka «Elisabeth Costello», som var et hybrid av forelesninger og fortelling om en fiktiv australsk forfatter. I «Langsom mann» legger Coetzee seg opp mot en mer tradisjonell romanform. Også denne gangen har kritikerne kommet med innvendinger, ikke minst om Elisabeth Costello.

Kjørt ned

Coetzee har en egen evne til å grave i fastlåste situasjoner, forbli i og utforske dem. Dette gjør han nøye at de indre bevegelsene som utgjør personene, relasjonene, det sosiale livet, stiger fram og blir synlige. Når han er et sted, tar han seg tid til å være der. I «Langsom mann» har han skapt en situasjon som både er oversiktlig og stillestående, ytre sett. Sekstiåringen Paul Raymant blir en dag kjørt av en ung bilfører ned mens han sykler. Han skader den ene foten så mye at den må amputeres over kneet. Etter dette blir han liggende hjemme, koneløs og på det nærmeste uten venner, overlatt til pleiersker som snakker babyspråk og maser i stykker den lille selvfølelsen han har, med sukkersøt og kunstig optimistisk omsorg. Dette varer til den kroatiske pleiersken Marijana Jokic overtar pleien. Etter noen dager med hennes likeframme omsorg våkner Raymant forelsket opp, stadig med en viktig attributt mindre.

Engasjement

Raymant er australier med fransk bakgrunn. Etter at kona døde, har han levd i en ensom og selvdrevet tilværelse. Men i sin nye hjelpeløshet blir han gjennom avhengigheten til en kvinne fra en annen del av verden også åpen for følelser som har ligget bortgjemt. Og gjennom forelskelsen i Marijana, og de faderlige følelsene for hennes uoversiktlige familie, kastes Paul på klassisk vis ut i et liv som han ellers hadde tenkt å avvikle, bittert og misantropisk. I hvert fall nesten så klassisk: For med engasjementet i Marijanas sønn Drago, og de to døtrene, og til og med ektemannen Miroslav, som er hans overlegne rival, begynner vi å ane at en enda mer klassisk intrige tar form; den kroatiske kvinnen og hennes østeuropeiske familie får med en viss motvilje økonomisk hjelp fra Paul. Snart er ikke motvilligheten så stor. Og ikke så lenge etter det igjen krever de flere ytelser fra den spandable og pleietrengende sekstiåringen.

Faenskap

På et abstrakt plan er det nasjonal-kulturelle forskjeller og fordommer Coetzee utforsker i «Langsom mann». Pauls manglende nasjonale tilhørighet står i kontrast til kroatenes ennå sterke nasjonale identitet. Deres framtreden og valg, den daglige musikaliteten, springer i Pauls øyne ut fra en tilstedeværelse av røtter. Han er innadvendt og fragmentert, de er lidenskapelige og fullendte. Med på lasset følger også usikkerheten omkring hva de egentlig er ute etter. Om Paul unngår slike mistanker, peker teksten på fordommer mot hva østeuropeere er i stand til å finne på av faenskap. Akkurat den husketuren går forfatteren heldigvis utenom. Det er ikke en ubehagelig inntrengerhistorie han vil fortelle. Coetzee styrer den i stedet i retning av å handle om forholdet mellom noen mennesker som har det vanskelig, og som står i en skjør kontakt med hverandre, med muligheter til å gi, men også til å ødelegge for andre. I en atmosfære av nysgjerrighet og mistro føres de lengre og lengre inn i hverandres private forhold, uholdbart og likevel nødvendig, for alle parter. Det Coetzee viser her, er hvor lite som skal til, om man ikke har sansene og tenkningen på plass, før den andre kan bli ditt offer - eller du deres. Han sier, som han gjør i praksis som forfatter: Tenk nøye etter, fall ikke for klisjeene, men finn ut hvem du har med å gjøre og gi den fremmede en mulighet til å vise seg.

Problematisk

Problemene med «Langsom mann» ligger ikke i denne kjernehistorien. De kommer med Elizabeth Costello, forfatteren fra forrige bok, som en dag står i Raymants leilighet og vil påvirke livet hans, for å si det pent. Siden sist har hun fallert til en kvapsete syttitoåring som tilsynelatende velger å sove på parkbenker; hvis hun ikke får lov til å bli en del av Pauls liv og leilighet, da. Jeg klarer verken å lese Costello som fiktiv romanperson, eller som den instansen Coetzee tydeligvis vil at hun skal være: Pauls gestaltende samvittighet, begjær, livslyst, impulsivitet og dessuten et metatalerør for Coetzee. Hun er kort sagt det andre i Paul Raymant, daimonen, og den som problematiserer ham i grenselandet mellom den berettende personen Paul og en skrevet romanperson. Elisabeth Costello virker påtvunget historien og blir uforløst; i stedet for å åpne opp til nye rom med monologene sine, legger hun seg stort sett oppå det som allerede står, på anmassende vis. «Langsom mann» har en umiskjennelig coetzeesk tyngde og dybde, selv om han med Costello må ha hatt en større vilje enn evne. Men det finnes så mange veier inn og ut av denne ufullendte fortellingen, at nysgjerrige lesere gjerne kan begynne her, i stedet for med den mer korrekt utførte og opphaussede «Vanære». Mona Langes oversettelse er gjort stødig og legger seg fint opp mot forfatterens språktone.