UTMERKET EGGEN: Pål Christian Eggen gjør Tevje-rollen til sin. Foto: Erik Aavatsmark, Det Norske Teatret
UTMERKET EGGEN: Pål Christian Eggen gjør Tevje-rollen til sin. Foto: Erik Aavatsmark, Det Norske TeatretVis mer

Holder taket

«Spelemann på taket» griper fremdeles.

MUSIKAL: Det Norske Teatrets oppsetning forener det tidløse, det moderne og det klassiske, og viser at det historiske familiedramaet fortsatt fortjener klassikerstatus.

Balanse I sitt portrett av Tevje, melkemann og hverdagsfilosof, balanserer Pål Christian Eggen mellom uttrykk av pågangsmot og tretthet, pragmatisme og omsorg.

Hans Tevje er ikke bare en representant for enkeltmennesket i klemme mellom tradisjon og framtidsvyer, men en synliggjøring av forskjellen mellom det å reflektere over livets vanskeligheter og å akseptere dem.

Som den virkelighet Tevje lever i, har Erik Ulfsby valgt et scenisk uttrykk med røtter i tradisjonen. Som Tevjes virkelighet har også det flere både moderne og framoverpekende trekk enn det som er synlig ved start.

Hvilken plass individet har i tradisjonen - den religiøse og den politiske - og hvilken betydning tilhørighet har for samfunnet, familien og samlivet, er hovedtemaer, løftet og tydeliggjort av et samspilt ensemble i god balanse mellom alvor og komikk.

Fleksibel Nora Furuholmens scenografi framstår som tilpasningsdyktig. Spinkle Chagall-inspirerte bygningsstrukturer og gjerdebiter flyttes rundt, i kontinuerlig forandring, på en og samme tid åpne og lukkede elementer i et miljø som både er åpent og lukket.

Lysdesignen, av Ola Bråten, spiller en aktiv rolle i det å lede publikumsoppmerksomheten mellom situasjoner, og Belinda Brazas dansescener har en historiefortellende funksjon, i sine skiftende skildringer av landsbysamfunnets mennesker og møtene mellom dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Orkesterets musikere er kledd som landsbyboere, og beveger seg blant skuespillerne, mens den muntermelankolske klezmermusikken, med slektskap også til russisk folkemusikk, understreker motsetningene i samfunnet, og i enkeltmenneskene som lever i det.

Spelemannen Bjørn Kåre Oddes spill er fullt av innlevelse, og gir toner til de følelser rollegalleriet rundt ham mangler ord for.

Sterke bilder På bakveggen, som blir brukt som bildeskjerm, vises et bilde av storbyen (Kiev), som før pause virker langt borte. Etter pause er byen, i likhet med staten, verden og politikken, kommet det lille landsbysamfunnet Anatevka nærmere.

Mot slutten av forestillingen skal dette bildet krype nærmere, så enda nærmere, og enda nærmere, inntil alt frirom rundt landsbyen er utslettet, og innbyggerne befinner seg i skyggen av tårnene, i storbyens ghetto - eller i et forvarsel om at det er der de snart kommer til å leve.

Sluttbildet er ett av natt og tåke. Det fungerer som enda et forvarsel og enda en påminnelse om historiens lange linjer.

Det kan også sees som et diskret minnesmerke over mennesker som ble, og mennesker som fortsatt blir, jaget på flukt og frarøvet makten over egne skjebner.

STERKT ENSEMBLE: Følelsen av tilhørighet - i samfunnet, i familien og i samlivet - er et hovedtema i «Spelemann på taket». Foto: Erik Aavatsmark, Det Norske Teatret
STERKT ENSEMBLE: Følelsen av tilhørighet - i samfunnet, i familien og i samlivet - er et hovedtema i «Spelemann på taket». Foto: Erik Aavatsmark, Det Norske Teatret Vis mer