Holdt fast på sine idealer

Jimmy Carter hadde store handicap som toppolitiker. Han kom inn i politikken i Washington som et gudsord fra landet, skriver Tor Strand.

EN MISLYKKET president, som forsøkte å berge sitt ettermæle ved å engasjere seg i velmente forsøk på å få til en verdensforståelse som han som president aldri var i nærheten av å lykkes med. Når man skreller bort den obligatoriske velviljen Jimmy Carter ble møtt med da han ble tildelt Nobels fredspris, er dette bildet som sitter igjen av peanutfarmeren, som mot alle odds erobret Det hvite hus i 1977.

Han hadde store handicap som toppolitiker. Han kom inn i politikken i Washington som et gudsord fra landet. Som guvernør i Georgia var han uerfaren med rikspolitikken. Han ville så vel, men hva hadde han å tilby? Det som var hans handicap skulle imidlertid vise seg å være hans styrke. Han hadde slik sett et godt utgangspunkt. Det hadde Richard Nixon og hans skandaliserte regime sørget for å skaffe ham. Nixon fremstod på fjernsynet og hevdet at han ikke var noen crook. Det var han nesten alene om å mene. Skurken i Watergate-saken fikk stadig tydeligere profil, og Nixons presidenttid endte i katastrofe. Tiden var moden for en gjenfødelse av de amerikanske dyder. Jimmy Carter skulle være fødselshjelperen.

Det var et dristig utspill han valgte. Det amerikanske folk fortjener en president som er det verdig. Det amerikanske folk er moralsk høyverdig. Det fortjener en moralsk høyverdig president. I en tale til studentene ved Notre Dame-universitetet den 22. april 1977 sa president Carter: I altfor mange år har vi vært villig til å anvende våre motstanderes mangelfulle og feilaktige prinsipper. Vi har sveket våre egne verdier til fordel for motstandernes. Vi har bekjempet ild med ild uten å tenke på at ild bekjempes bedre med vann. Denne metoden mislyktes. Vietnam er det beste eksempel på dens intellektuelle og moralske fattigdom.

Å GJENREISE amerikanernes tillit til seg selv og sitt politiske system og omverdenens respekt for amerikansk utenrikspolitikk ble et hovedmål for Jimmy Carter. Det kunne skje på to måter. Først og fremst ved å avstå fra den politikk som hadde skapt tillitskrisen. Noe stort offer ble ikke det for Carter, fordi den viktigste årsaken til mistilliten allerede var fjernet. Det amerikanske engasjementet i Vietnam var avskaffet under Nixon og Kissinger. Carters bidrag til en ny amerikansk utenrikspolitikk kom først og fremst gjennom hans motstand mot visse sider ved Henry Kissingers utenrikspolitiske metode og praksis. Allerede under valgkampen fremstilte Carter Henry Kissinger som en kynisk realpolitiker uten moralsk alvor. Carter reagerte på hva han oppfattet som Kissingers umoralske samspill med Sovjetunionen. Her var det tale om en uverdig hestehandel for å oppnå kortsiktige fordeler. Han savnet den moralske gehalt i Kissingers politikk. Fra denne holdning går det en klar linje til kravet om respekt for menneskerettighetene.

For Jimmy Carter er respekt for menneskerettighetene en hjørnestein i det amerikanske samfunnssystemet, og den er amerikanernes viktigste bidrag til verdenssamfunnet. Denne optimismen på USAs vegne har skapt et ambivalent forhold til amerikansk opinion. Når Carter mener at USA er blitt et forbilde for mennesker over hele verden, og at mennesker har hentet inspirasjon i den amerikanske måten å etterleve menneskerettighetene på, har dette lagt ham åpen for kritikk på hjemmebane og ellers i verden for å være naiv og godtroende. På den annen side har Carters understrekning av menneskerettighetene og hans kritikk av de tilfeller der USAs ledere har sviktet de amerikanske idealer, utsatt ham for beskyldninger om manglende patriotisme, ja, til og med uamerikanske holdninger.

JIMMY CARTER var i sin presidenttid klar over at hans understrekning av menneskerettighetenes betydning i internasjonal politikk ville få virkninger. Og virkningene ville bli sterkest i de samfunn som etter Carters definisjon avvek mest fra det amerikanske ideal. Carters krav om respekt for menneskerettighetene ville få virkninger for forholdet til Sovjetunionen. I sin Notre Dame-tale sa Carter det slik: I menneskeåndens verden er ord det samme som handling. Og det i langt større grad enn vi innser, vi som lever i land hvor ytringsfrihet er en selvfølge. Lederne i totalitære stater forstår dette godt. Beviset for dette er at ord er nettopp hva dissidentene i slike land blir forfulgt for.

Men hadde USA råd til å risikere det bedrede forhold til den annen supermakt ved å insistere på respekt for menneskerettighetene? Mange mente nei, og kritikken økte. Likevel holdt Carter lenge stand. Det henger sammen med flere forhold. En grunnleggende årsak til tragedien i Vietnam var at USAs utenrikspolitikk i hele etterkrigstiden hadde hatt sterke moralistiske overtoner. Tilliten til det egne system som det overlegne og en derav følgende mangel på respekt for politiske systemer utviklet under andre himmelstrøk og under andre økonomiske og sosiale forhold, lå til grunn for hele oppdemmingspolitikken. På mange måter var Vietnamkrigen en konsekvens av denne politikken. For Carter var det nødvendig å distansere seg fra denne form for moralisering i utenrikspolitikken. Men kravet om en avideologisert utenrikspolitikk skapte samtidig et behov for moralsk innhold i utenrikspolitikken. Carter kunne ikke overgå selve mesteren i pragmatisme, Henry Kissinger, og samtidig fremstå som mannen som igjen skulle gi det amerikanske folk det moralske lederskap som Vietnam og Watergate hadde skapt så stort behov for. Derfor måtte utenrikspolitikken gis et nytt moralsk innhold. Kravet om respekt for menneskerettighetene ble det nye innholdet.

ETTER HVERT ble det klart at satsningen på menneskerettighetene ble en stadig større belastning i forholdet til Sovjetunionen. Carter innså at han måtte tone ned kampanjen, eller i hvert fall revidere den. I en tale i Charleston, South Carolina 21. juli 1977 sa han: Den henvender seg ikke til noe spesielt folk eller område på jorden, men til alle folkeslag, vårt eget inkludert.

At amerikanerne ikke var ufeilbarlige, men måtte feie for egen dør, var nye toner i den amerikanske debatten om menneskerettigheter. Den har historisk vært preget av at det settes likhetstegn mellom menneskerettigheter og ytringsfrihet. Carter foretok i sin tale i Charleston en utvidelse av menneskerettighetsbegrepet da han påpekte: Det er verdt å merke seg at så sent som for 15 år siden ble amerikanske borgere nektet stemmerett på grunn av sin hudfarge. Og selv i dag er det mange amerikanere som ikke får oppfylt kravet om Jeffersons tredje frihet (pursuit of happiness).

Det Carter her gjorde var å utvide menneskerettighetsbegrepet, og å bringe debatten om det hjem til USA. I en artikkel i The Baltimore Sun 19. september som avisen oppfordret ham til å skrive, understreket Carter at den beste måten å kjempe for menneskerettighetene på, er å gjøre respekten for dem større i USA. Men like viktig var det at han også understreket at menneskerettighetene har begrenset verdi dersom de bare handler om ytringsfrihet. At det med andre ord ikke er nok å gi mennesker rett til å ytre seg fritt, dersom de ikke samtidig får muligheter til å virkeliggjøre sine drømmer om lykke. Det forutsetter økonomisk fremgang for samfunnet og den enkelte, utjevning av forskjellen mellom fattig og rik og rett til utdanning.

SÅ ER DET kanskje riktig at Jimmy Carter var de gode hensikters mann som ikke nådde sine mål. I så måte stiller han på linje med mange politikere. Det som er særegent for Jimmy Carter er at han ikke fravek sin idealer, og at han er forblitt tro mot dem i håpet om at det han ikke oppnådde som president, var verdt å kjempe for som ekspresident. Ikke av hensyn til sitt ettermæle, men av hensyn til det internasjonale samfunnet. Jimmy Carters rolle som mekler i flere internasjonale konflikter blir fremhevet når han nå får fredsprisen. Mye taler for at hans største innsats for fred og forståelse er at han satte menneskerettighetene på den diplomatiske agenda, at han minnet amerikanerne om at de måtte feie for egen dør, og at han bidro sterkt til å utvide menneskerettighetsbegrepet i amerikansk opinion. På alle disse områder er det ennå mye ugjort, noe ikke minst den sittende administrasjon gjennom sin rolle på den internasjonale arena daglig minner oss om.