Hole så det holder

Jo Nesbø lager en ubeskrivelig intrige i den fjerde Harry Hole-romanen.

Harry Hole er tilbake i sin fjerde bok, og nå begynner det virkelig å bli fart over historiene om den sterkt sammensatte politihelten. «Sorgenfri» er ganske enkelt den beste av Jo Nesbøs krimromaner. Det skyldes ikke minst at Jo Nesbø er en ubeskrivelig dyktig intrigemaker i «Sorgenfri». Når du kommer til slutten, har handlingen gått gjennom så mye bøy og tøy at du knapt vet hva du skal tro. For en spenningsforfatter er dette naturligvis første bud - overrask leseren hele veien - og Nesbø holder det budet tvers gjennom.

Kunnskap

I tillegg sitter Jo Nesbø med mye uvanlig kunnskap, blant annet innvier han oss i sigøynernes kultur, livet i et forbryterparadis i Brasil, en hemmelig base for internettservere i Sinai-ørkenen og en merkelig hjernefeil som kalles fusiform gyrus . Og alt dette har faktisk relevans for historien.

«Sorgenfri» starter med et bankran og et drap, og Harry Hole blir sittende og granske videoen fra DnB-filialen en hel helg. Den kvinnelige bankansatte gikk 6 sekunder over den maskerte ranerens skjema, derfor måtte hun dø. Det virker usannsynlig brutalt, men er den mest sannsynlige teorien i saken.

Hole er som vanlig ikke den mest populære personen i Oslo-politiet, han og etterforskningsleder Rune Ivarsson har store problemer med å oppholde seg i samme rom. Men samtidig får Harry en ny samarbeidspartner i Bente Lønn, nyutdannet politi med den spesielle evnen som går under betegnelsen fusiform gyrus .

Død eks

Harrys kjæreste, Rakel, er i Moskva for å kjempe for foreldreretten til lille Oleg, så når Harrys gamle flamme Anna inviterer, er han tilgjengelig, for å si det sånn. Men etter en aften som ender med blackout, blir Anna funnet død i senga si. Og Harry, stakker, vet knapt hva han skal tro om sin egen rolle i det hele. I tillegg må han enda en gang hanskes med Tom Waaler, den farlige kollegaen som spilte en stor rolle også i «Rødstrupe».

Dette er bare en brøkdel av hva handlingen i «Sorgenfri» går ut på, den er en spenningsroman som avdekker seg selv lag for lag gjennom nesten 400 sider. Fortellerstilen er effektiv, men her og der blir Nesbø litt for glad i ord og sklir ut i sideløp som ikke hører hjemme verken her eller der. Klisjéfritt er det heller ikke, men med den sterke framdriften i handlingen er det til å leve med.