«ET LITE STYKKE NORGE»:  Groruddalen i Oslo. Bildet er fra Ammerud. Foto: Krister Sørbø / Dagbladet
«ET LITE STYKKE NORGE»: Groruddalen i Oslo. Bildet er fra Ammerud. Foto: Krister Sørbø / DagbladetVis mer

Holens metode er fornektelse

Å gå etter budbringeren, og ikke budskapet, løser ingenting.

Meninger

Øyvind Holen skrev for ti år siden Groruddalen. En reiseskildring. I en kronikk 28. oktober klager han over at jeg har misbrukt teksten hans i min ferske bok, Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet. Jeg har etter alle sitatkunstens regler brukt noen avsnitt fra boka hans som angår mitt tema: overgangen fra å være bydeler preget av innflyttere til å bli preget av ikke-vestlige innvandrere — og hvordan innfødte nordmenn har opplevd dette.

Sitatene jeg brukte er ikke tatt ut av sin sammenheng, men problemet med Holens bok er at han ikke klarer å bestemme seg for om fremmedkulturell innvandring er et problem i seg selv eller noe annet. I boka fører det til en uløst spenning som glattes over. Et eksempel: Hva annet har forandret seg grunnleggende de siste 20-30 årene på Lindeberg annet enn befolkningsutskifting? Veisystemene, T-banen, borettslagene, kjøpesentrene, industrien, marka — alt dette er mer eller mindre slik som det var på 70- og 80-tallet. Så hvorfor skriver da Holen i 2005: «Jeg er ferdig med Lindeberg. Dersom far flytter, vil jeg neppe sette min fot her igjen».

Leseren må jo undre seg over så harde ord. De blir ikke forklart. Holen viker tilbake for å bore i det i 2005, og han virker like skyggeredd i dag. Jeg møtte lignende holdning da jeg gjorde mitt feltarbeid i Groruddalen: Utviklingen har ført til en likegyldighet for stedet man har vokst opp på. Jeg opplever at slike utsagn bærer i seg en stor sorg. En utflyttet bergenser, telemarking, nordlending som aldri vil se hjemstedet sitt igjen, vil vi se på som er en marginal, traumatisert figur. Men de som har tapt sitt barndoms paradis i Groruddalen til fremmedkulturelle, de sier slike ting. Og når dette påpekes, går noen inn i fornektelse, slik jeg tolker at Holen gjør.            

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kan virke som om Holen mener det ikke er forskjell på innflyttere og innvandrere, og på innvandrere fra samme kulturkrets som nordmenn og de som kommer fra helt andre regioner. Det er en naiv forestilling, og jeg oppfatter det som uttrykk for berøringsangst. At det finnes slike forskjeller, er mine informanter tydelige på. Disse må på bordet og diskuteres.            

At jeg bare skriver om Askens borettslags kollapsede jubileumsfest er jo helt naturlig; det er jo ikke en borettslagshistorie jeg har skrevet. For mange er det av interesse at muslimer i styret for et norsk borettslag krever en  kjønnsdelt feiring og uten alkohol. Her ser vi nemlig et pedagogisk eksempel på at det er forskjell mellom norske innflyttere og muslimske innvandrere.           

Hvordan har andre oppfattet Holens bok? Aslak Nore skrev en lang omtale i Prosa 6/2005. Han hevdet at Holen forveksler «hvordan han ønsker virkeligheten skal være, med hvordan virkeligheten faktisk er», og at Holen framstår som en noe livsfjern forteller: «Enhver som er oppvokst blant innvandrere, nærer et ambivalent forhold til 'de andre'. Vi har, i tillegg til de flerkulturelle prinsippene som hamres inn i oss i det norske skoleverket, også hatt venner, lagkamerater og vaktmestere fra fremmede land. Men vi har også fått juling, og kjent redselen ved å møte 12 mørkhudete byvankere i en dunkelt opplyst bakgate.»

Nore hevdet boka sluttet i «den naive multikulturalismens ytterste stratosfærer».            

Selv har jeg aldri bodd i Groruddalen. Jeg formidler derfor andres livserfaringer, og prøver å allmenngjøre dem, få fram essensen, slik enhver forfatter gjør med stoffet sitt. Holen vil pussig nok ikke argumentere mot det som kommer fram i intervjuene, men mot meg. Men å gå etter budbringeren og ikke budskapet, løser ingenting. Å gjøre meg og boka mi til Groruddalens egentlige problem, er intellektuell latskap — og feighet? Jeg har ikke intervjuet meg selv. Når han hevder at «Fosli overdriver idyllen før innvandrerne kom», så er det altså informantene han eventuelt burde rette kritikken mot. Han klager på at «han og intervjuobjektene er for opptatt av islam.» Igjen: Det er intervjuobjektene han bør diskutere dette med, ikke meg.

Mot slutten av kronikken kommer det igjen: Det antydes at det er i mitt verdensbilde at innvandring er et problem. Mener Holen at mine intervjuobjekter har latt seg manipulere? Påstår Holen at innfødte i Groruddalen syns de siste tiårs masseinnvandring er helt i orden, det er bare noen «utfordringer», men at jeg får det til å se ut som noe annet?            

I noen delbydeler i Groruddalen er nå de største gruppene pakistanere og somaliere. Lokalt er det altså de som setter tonen. Er det feil å gi dette oppmerksomhet? Mine informanter har erfaring med å leve som minoritet i lokalsamfunn der noen konkrete muslimske grupper er del av flertallet. Erfaringen deres framstilles av Holen som «en monoman hakking på de de pakistanske og somaliske minoritetene.»

Her må vi igjen være konkrete. Det kan passe å sitere «Alexander», en ung mann midt i 20-årene; jeg regner med at det er utsagn som dette Holen har hatt i tankene: «Skolen var mer eller mindre dominert av pakistanske og somaliske gutter, og jeg sa etter hvert ting hjemme som at jeg liker ikke den type folk. Jeg ble forutinntatt, de var noen bråkete, bøllete typer, jeg synes de var litt hjernedøde, verken smarte eller hyggelige. Å gi mest mulig faen var idealet blant pakistanerne og somalierne. Innbrudd, hærverk, gå rundt og tøffe seg. (...) De som er uenig, kan jo prøve å leve her selv.»

Bør dette reduseres til monoman hakking, eller er det synspunkter som er vel verd å drøfte nærmere, søke mer kunnskap om?            

Jeg er tydelig på at jeg kom til Groruddalen for å lære, ikke for å belære. Jeg var ingen ekspert på lokalhistorien i gamle Østre Aker og er det heller ikke nå; jeg gjorde litt research for å skrive et kort innledningskapittel, som skulle gi litt allmenn historiekontekst til de påfølgende intervjuene. Men en som har forsket på Groruddalen, skrev i sin anmeldelse i Morgenbladet at han fant få faktiske feil bortsett fra to (en av dem var en misforståelse, det andre var at jeg hadde plassert Årvoll i feil bydel). Det var ikke minst de innfødte i Groruddalen som la vekt på dalens sterke sosialdemokratiske tradisjon, og hvilken barnefamilieidyll det hadde vært. Det ble bekreftet da jeg leste (om igjen) Holens bok, som er full av lovord om akkurat dette aspektet. Det at det nå er særlig innfødte barnefamilier som flytter bort fra innvandrerdominerte skolekretser, er både et faktum og noe vi bør prøve å forstå. Jeg er klar over at Groruddalen ikke bare var ren idyll.

I en sluttnote tar jeg det oppp eksplisitt:«Dette betyr ikke at drabantbyene i Groruddalen ikke også hadde sosiale problemer før masseinnvandringen. Ammerud- og Stovnerrapportene er velkjente ord i elendighetsforskningen. Fyllikene preget mangt et skogholt eller stasjonsområde. Narkotika og rus tok grådige jafs av ungdomskullene på 70- og 80-tallet. T-banevogner ble tagget ned. Barn og voksne følte seg truet av ungdomsgjenger. (...) Men det store bildet er en familievennlig utopi, som bare fikk sin del av problemene som fulgte med den nye ungdomskulturen i hele Vesten. Idretten stod for eksempel veldig sterkt i Groruddalen.»

Man kan snakke med mange i Groruddalen uten «krav» om anonymitet. Man vil da få svar som er tilpasset en slik situasjon. Men saken er at når det gjelder sensitive spørsmål så er anonymitet en standard teknikk innen kvalitativ samfunnsvitenskap. Det skaper trygghet. Også journalister har ofte anonyme kilder. Hvorfor dette skal være så galt i mitt tilfellet, skjønner jeg ikke. Hadde faren til Holen vært anonym, kunne han fortalt mer enn når han siteres under fullt navn i en bok av sønnen. Det er allmennmenneskelig.

Jeg har siste året tatt mange T-baneturer til Groruddalen, og jeg sier selvsagt ja til en invitasjon til Lindeberg for å høre pappa Odd Johan Holen fortelle. Det ville jeg rett og slett satt pris på, slik jeg har satt umåtelig pris på mine samtaler med andre innfødte nordmenn bosatt i eller nylig utflyttet fra samme lille stykke Norge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook