Hollywood på popcorndiett

Det kan bli langt mellom de vågale filmprosjektene fra Hollywood framover.

I en kinovirkelighet preget av superheltfilmer og oppfølgere har studioenes såkalte nisjeavdelinger utgjort en velsignet motvekt. Men nå er selskapene bak kritikersuksesser som «There Will Be Blood», «In the Valley of Elah» og «La vie en rose» besluttet lagt ned. Til sammen har de tre skrinlagte selskapene Warner Independent Pictures, Picturehouse og Paramount Vantage vært ansvarlige for 42 Oscar-nominasjoner de siste tre åra.

Med spådommer om en strammere livrem svirrende i luften likner Hollywood mer og mer på en desperat gambler i Las Vegas. Det føles helt meningsløst å sette seg ved rulettbordene med lav minsteinnsats når man skal vinne tilbake det tapte pluss litt til. Da er det mer fristende å plassere pengene der de virkelig store summene er i omløp. Og har man først fått smaken på rusen fra slik høy gambling, går man ikke tilbake til små innsatser.

Men hvorfor har da studioene i Hollywood i mange år satset på smale filmer med lave budsjetter? Det hele er faktisk Quentin Tarantinos skyld.

En sjelden gang kan man nemlig vinne stort med liten innsats. Etter at Tarantinos maniske og snedige gangsterkomedie «Pulp Fiction» vant Gullpalmen i Cannes i 1994, skjønte filmens produsent og distributør Miramax at de satt på en mulig gullgruve. Firmaet til de notoriske brødrene Harvey og Bob Weinstein hadde de siste ti åra kjempet seg fram som det viktigste selskapet for amerikansk film produsert utenfor studioene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I et marked preget av lave budsjetter og små inntjeninger hadde de ved flere anledninger vist at det var mulig å tjene gode penger på smale filmer. Nå tok de et dristig valg. I stedet for å lansere Tarantinos ukonvensjonelle film på beskjedent indie-vis, adopterte de studioenes blockbustertaktikk: å gå bredt ut med premierer i over tusen saler samme helg.

«Pulp Fiction» ble en massiv suksess og den første uavhengig produserte lavbudsjettsfilmen til å spille inn mer enn 100 millioner kroner i USA. Rekordinntjeningen gikk naturligvis ikke underskuddstyngede studioer hus forbi. Hvis lille Miramax kunne lage blockbustere av indiefilmer, måtte det være mulig for de store filmselskapene å gjøre det samme. Mens Samuel Jackson harselerte over det franske navnet for quarterpoundere på kinoer verden over, etablerte samtlige store filmselskap i Hollywood sine egne Miramax-kopier: nisjeavdelinger som skulle satse på smale, regissørdrevne kvalitetsfilmer med lave budsjetter.

Sony Classics (Columbia), Fox Searchlight (20th Century Fox), Focus Features (Universal), samt de tre nisjestudioene som nå er besluttet lagt ned, har hele tiden hatt to strategier: kjøpe inn rimelige produkter fra festivaler, og produsere egne filmer med relativt lave budsjetter. Samtidig var håpet å vinne tilbake noe av Miramax’ forsprang i Oscar-sammenheng. I åra 1994 til 1998 innkasserte Weinstein-brødrene uhørte 82 Oscar-nominasjoner. På 2000-tallet har tallene jevnet seg ut. Under årets seremoni delte for eksempel Paramount Vantage, Miramax, Focus Features og Fox Searchlight de viktigste nominasjonene temmelig jevnt mellom seg.

Men til tross for suksess i oscarsammenheng har få av disse spesialitetsstudioene vist seg å bli de pengemaskinene som moderstudioene hadde håpet på. Warner Independent har utelukkende vært en utgiftspost for Warner Bros til tross for ti Oscar-nominasjoner, mens Picturehouse (tidligere Fine Line) de siste åra mer og mer har satset på svært kommersielle prosjekter. De siste to filmene selskapet lanserer før det legger inn årene, er de striglete damefilmene «The Women» og «Kit Kittredge».

GULLGRUVE: Uma Thurman i Quentin Tarantinos «Pulp Fiction» (1994).
GULLGRUVE: Uma Thurman i Quentin Tarantinos «Pulp Fiction» (1994). Vis mer

Hollywood har historisk sett hatt en ujevn vilje til å produsere smale og rimelige kvalitetsfilmer. I gullalderen på 30- og 40-tallet var besøkstallene for kinoene gjennomgående så høye at studioene vanskelig kunne trå feil. Resultatet ble et bredt spekter av filmer, både billige og dyre, smale og brede, tanketomme og kunstnerisk vågale. Men da kinofilmen ble sviktet til fordel for fjernsynet på 60-tallet, valgte studioene å satse nesten utelukkende på eksklusive, dyre og familievennlige produksjoner. Det var en kur som holdt på å drepe filmindustrien og banet vei for ei tid med svært lave besøkstall, lave filmbudsjetter, men desto større kunstnerisk frihet på 70-tallet. Regissører som Robert Altman, Martin Scorsese og Francis Ford Coppola skapte filmer som traff tidas motkulturelle strømninger og ble kommersielle vinnere mot alle odds. De store studioene har verken før eller siden produsert så dristig materiale.

Sommeren 1975 lanserte Universal Steven Spielbergs haigrøsser «Jaws». Filmen ble en ellevill publikumssuksess og påførte Hollywood en blockbustermani som har dominert i filmbyen siden: påkostede og spektakulære sjangerfilmer lanseres i flere tusen kopier samtidig, og suksessen bestemmes av størrelsen på besøket den første helgen.

I skyggen av studioenes ensidige kommersfokus på 80-tallet grodde det fram et uavhengig filmproduksjonsmiljø. Med Robert Redfords Sundance-festival og Weinstein-brødrenes Miramax i ryggen, vokste indiebransjen seg så stor at Hollywood ikke kunne overse den lenger og de små nisjestudioene ble resultatet. De siste 15 åra har skillelinjene mellom indiefilmen og Hollywood derfor blitt stadig mindre tydelige. Nå kan det se ut som filmstudioene ønsker å sette tydeligere grenser igjen. For en filmbransje som skjelver i buksene av frykt for økonomiske nedgangstider på kort sikt og kinoens framtid på lang sikt, er løsningen lettsolgte superheltfilmer som «The Dark Knight», eller oppfølgere som «Indiana Jones». Utfordrende prestisjeprosjekter blir nedprioritert.

Hollywood har dessuten skjemt oss bort i det siste. Vi har fått politiske thrillere som setter kritisk fokus på terror, oljeindustri og multinasjonale konsern («Syriana», «Michael Clayton»). Særegne regissører som Paul Thomas Anderson, Wes Anderson, Coen-brødrene og David Russell har fått mulighet til å skape filmer på helt egne premisser. Og små intelligente og uforutsigbare komedier som «Juno» og «Little Miss Sunshine» har turt å tematisere potensielt brennbare temaer som abort og depresjon.

«No Country for Old Men», «There Will Be Blood», «Juno», «Michael Clayton» og «Om forlatelse»: Årets Oscar-nominerte i den gjeveste kategorien var den sterkeste kvintetten på svært mange år, mye takket være nisjestudioene som sto bak fire av dem. Når de økonomiske nedgangstidene nå er i ferd med å ramme den amerikanske filmindustrien, ser kvalitetsfilmen ut til å bli det første offeret. Det kan bli lenge til vi når årets høyder igjen.

Ulrik Eriksen er filmskribent.

Hollywood på popcorndiett