DRØMMEPAR: Constance Wu og Henry Golding i spiller i «Crazy Rich Asians», som skamløst bruker alle grepene fra den klassiske romantiske komedien.Vis merVis mer<... Vis mer

«Crazy Rich Asians»:

Hollywood viste frem asiatiske menn som umandige og aseksuelle. Men så kom denne filmen

«Crazy Rich Asians» er den mest suksessrike romantiske komedien på ti år

Kommentar

Iblant hender det at de som får godt betalt for å finne ut hva som vil slå an, ikke aner hva folk vil ha. I mange tiår har Hollywoods produsenter engstelig vegret seg for å lage underholdningsfilmer med asiatiske amerikanere i hovedrollene. De har ikke trodd det var mulig å det brede publikum til å sokne ti filmer frontet av en liten minoritet. Men så, i høst, kom den romantiske komedien «Crazy Rich Asians», skjøt opp på den amerikanske kinotoppen og ble den mest innbringende romantiske komedien på ti år. Dette har skapt ny oppmerksomhet rundt fremstillingen av asiater i amerikansk film.

Denne uka har filmen norsk kinopremiere. Kinesisk-amerikanske Rachel (Constance Wu) bor i New York og er sammen med Nick (Henry Golding) fra Singapore. Nick har ikke fortalt at han er fra en gammel og styrtrik slekt, som ikke er henrykt over tanken på at en egoistisk amerikaner kan komme til å knabbe familiens arveprins.

Bare 4,8 prosent av roller i amerikansk film spilles av asiatiske skuespillere. Disse få rollene har ofte vært grelle stereotypier - overseksualiserte unge kvinner og avseksualiserte menn. Etter at «Crazy Rich Asians» ble en suksess, har flere asiatisk-amerikanske skribenter fortalt om hvor fornedrende har vært å se hvordan andre asiatiske menn konsekvent er blitt fremstilt som umandige og latterlige, som den ufarlige kompisen eller nerdete kollegaen; han som dama di aldri kommer til å begjære.

«Crazy Rich Asians» fortelles i stor grad fra kvinnenes perspektiv, og flere av skribentene har trukket frem hvor godt det oppleves å se britisk-malaysiske Henry Golding som en mann kvinner flokker seg om, et objekt som er verd å attrå. Golding hadde nesten ikke skuespillererfaring før «Crazy Rich Asians». Han var programleder for et reiseprogram på BBC. Nå er han brått en het kandidat til å bli den neste James Bond.

Det at så mange har villet la seg forgylle av «Crazy Rich Asians» er også en klaps på lanken til de som mente at det måtte være måte på hvor asiatisk filmen kunne være. En av produsentene som ville ha opsjon på romanen som ligger til grunn for filmen, ville ha friheten til å gjøre Rachel hvit. Det samme var tilfellet da Jenny Hans roman «To All The Boys I’ve Loved Before» skulle filmatiseres — flere produsenter ville sette prosjektet ut i livet, forutsatt at de fikk caste en hvit skuespiller i hovedrollen, som i Hans roman var halvt koreansk. Filmen ble til sist laget med en asiatisk skuespiller og ble en strømmesukess på Netflix.

De to filmene har også gitt nytt liv til en tradisjonsrik filmsjanger. Den romantiske komedien har ligget på sotteseng siden nittitallet. Erstatningen har vært livstrøtt rølp frontet av Mila Kunis eller Amy Schumer. Men nå har den romantiske komedien blitt romantisk igjen. «Crazy Rich Asians» er entusiastisk og skamløst sjangertro. Den rommer både en makeoverscene og en gjenforening på en flyplass.

Men ved å flytte på kulissene, og la en velkjent kjærlighetshistorie bryne seg på det spenningsfylte forholdet mellom det øst-asiatiske og det amerikansk-asiatiske, skjer det noe. Det står noe nytt på spill. Og det oppstår nye, gode grunner til å løpe gjennom den flyplassen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.