HELGEKOMMENTAREN:

Holocaust er grunnsteinen for institusjonene våre

En menneskerettighetsprests bekjennelser.

FLU HARTBERG
FLU HARTBERG Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Det var en tragisk hendelse som gjorde at jeg begynte i menneskerettighetsbransjen. Vinteren 1993 ble en av de ansatte på Menneskerettighetshuset i Oslo knivstukket og drept av en asylsøker fra Kosovo. Gjerningsmannen ble dømt til tvungen psykiatrisk behandling, ettersom han etter rettens mening ikke var strafferettslig tilregnelig.

Ingen kunne erstatte den fremragende albansk-talende antropologen som ble drept, så i stedet ble jeg ansatt for å hjelpe til. Da folk spurte hva jeg drev med, var jeg usikker på hva jeg skulle svare. «Menneskerettighetsforsvarer» hørtes litt voldsomt ut.

Så jeg pleide å si at Slobodan Milošević, den serbiske demagogen, var min arbeidsgiver, siden jeg jobbet med å dokumentere overgrep på Balkan. I realiteten var min nye jobb del av prosessen der frivillige rettighetsgrupper ble en sterk institusjon.

Professor Terje Tvedt har påpekt at menneskerettighetene er så uangripelige i Norge at de fungerer som en sekulær religion. Det er absolutt noe i det. Utgangspunktet for menneskerettighetskulten er holocaust, etterkrigstidens mest meningsladete begivenhet.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer