FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN:

Holocaust er grunnsteinen for institusjonene våre

En menneskerettighetsprests bekjennelser.

Det var en tragisk hendelse som gjorde at jeg begynte i menneskerettighetsbransjen. Vinteren 1993 ble en av de ansatte på Menneskerettighetshuset i Oslo knivstukket og drept av en asylsøker fra Kosovo. Gjerningsmannen ble dømt til tvungen psykiatrisk behandling, ettersom han etter rettens mening ikke var strafferettslig tilregnelig.

Ingen kunne erstatte den fremragende albansk-talende antropologen som ble drept, så i stedet ble jeg ansatt for å hjelpe til. Da folk spurte hva jeg drev med, var jeg usikker på hva jeg skulle svare. «Menneskerettighetsforsvarer» hørtes litt voldsomt ut.

Så jeg pleide å si at Slobodan Milošević, den serbiske demagogen, var min arbeidsgiver, siden jeg jobbet med å dokumentere overgrep på Balkan. I realiteten var min nye jobb del av prosessen der frivillige rettighetsgrupper ble en sterk institusjon.

Professor Terje Tvedt har påpekt at menneskerettighetene er så uangripelige i Norge at de fungerer som en sekulær religion. Det er absolutt noe i det. Utgangspunktet for menneskerettighetskulten er holocaust, etterkrigstidens mest meningsladete begivenhet.

Holocaust er grunnsteinen for institusjonene våre. Hvis noen spør hvorfor demokrati, rettsstat, rettigheter, lyder svaret: Derfor. Læreren, politikeren eller en hvilken som helst annen sekulær prest peker på holocaust.

Den sekulære religionen peker ikke fremover mot paradis, men bakover, mot helvete, det vil si nazistenes folkemord. Menneskerettigheter tilbyr ikke frelse, bare beskyttelse mot menneskelig ondskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig har kanskje menneskerettighetens institusjonalisering resultert i rettighetstretthet. Rettigheter? Gjesp. Er de ikke egentlig gått for langt?

Er ikke flyktningkonvensjonen utdatert?

Den kroatiske forfatterinnen Dubravka Ugrešić sa at krigen i Bosnia var vestens moralske vibrator. Hun antydet at menneskerettighetsgruppene trafikkerte overgrepsporno til vestlige nyhetskonsumenter, og subtilt kommuniserte at noen mennesker var mindre siviliserte enn andre. Det er noe i det også.

Indignerte reportasjer fra helvete uttrykker solidaritet, men er også infotainment som ikke fremmer handling, men snarere apati. De folka der nede er spenna gærne – Hvorfor skal vi hjelpe dem? Det nytter uansett ikke.

I og med at de levende minnene om Stalin og Hitlers forbrytelser er i ferd med å forsvinne, er kanskje også menneskerettighetens gullalder over. I etterkrigstiden visste nordmenn at de selv kunne bli torturert, skutt og drevet på flukt. De hadde opplevd det. Nå er overgrep noe som skjer med de andre.

I løpet av de 25 årene jeg har vært i menneskerettighetsbransjen har Norge blitt rikere, men også reddere. Interessen for rettigheter har på noen områder blitt mindre. På nittitallet var et feilaktig avslag på en asylsøknad en nyhetshistorie, nå er det vanskelig å få slike ”følelsesladete” saker inn i media.

I og med at vi lever i en boble i en boble, i det rikeste hjørnet av et rikt kontinent, er det vanskelig å ta inn over seg menneskerettighetsbudskapet om at vi alle er i samme båt. Oljen legger seg som snerk på sjelen: Når vi er så mye rikere enn andre, er det vel fordi vi har fortjent det – og de ikke har det?

I 1993 hadde muren falt og demokratiet var på fremmarsj. Nå går utviklingen motsatt vei. Den sterke hånd er in, selv i EU. USAs president beskyldes for å ha handlet med mafia og terrorister, og vil bygge en ny mur (bortsett fra mot Norge).

I 1993 møtte jeg mennesker som hadde vært i leire i Sibir og Albania og fortalte forferdelige historier om kommunismen. I dag er jeg mer enig med Lenin: Økonomisk ulikhet er årsak til undertrykkelse og krig – og utgjør en trussel også mot Norge.

Et internasjonalt brorskap av oligarker har kapret stater med svake institusjoner (som Russland) og forsøker, ofte med hell, å bestikke og svekke vestlige stater. Ifølge britiske justismyndigheter blir rundt en billion kroner årlig hvitvasket i Storbritannia. Som Lenin sa: Kapitalistene vil selge oss repet vi skal henge dem med.

Noen av murene som reiser seg er mentale. Hvis russerne støtter Putin, er de vel ikke interessert i demokrati? Når ”muslimske stater” vedtar en erklæring som er kritisk til menneskerettigheter, er vel det fordi islam ikke er forenlig med liberale verdier?

I disse utsagnet ligger det en forestilling at de andre – russere, muslimer, kinesere – ikke vil ha rettigheter, at de er grunnleggende annerledes enn oss. Dette er de rike og mektiges forsøk på å splitte og herske. Det stemmer ikke med empirien at folk selv ønsker korrupsjon, valgfusk og rettsløshet .

I 1993 fikk min kollegas drapsmann en human rettergang der hans rettigheter ble respektert. Når jeg tenker 25 år frem i tiden, håper jeg forbrytere og asylsøkere også da blir behandlet som mennesker i Norge. Og at vi ikke i mellomtiden, stilltiende og feigt, har tatt oligarkenes parti.