Holocaust og ytringsfriheten

YTRINGSFRIHET: Historikeren David Irving ble i forrige uke dømt av en østerriksk rett til tre års fengsel for å ha uttalt i 1989 at holocaust aldri fant sted. Som en kommentar til dommen, uttalte Basim Ghozlan, forstander i det Islamske Forbundet, til Dagbladet.no 21.2.06: «Dette viser Vestens dobbeltmoral. I de landene hvor man snakker høyest om ytringsfrihet, tåler man ikke at en historiker har avvikende meninger. Dette er farlig, for forskningens skyld må vi la folk få ha ytringsfrihet». Det er beklagelig at Basim Ghozlan gjør Holocaust til et spørsmål om ytringsfrihet. Jeg vil i dette innlegget kort gi noen begrunnelser for dette. Mitt budskap kan formuleres i følgende to setninger: Holocaust er ikke et spørsmål om ytringsfrihet. Å anerkjenne Holocaust er forutsetningen for ytringsfriheten.

DA NAZISTENE satte i gang «Die Endlösung» (løsningen på det jødiske problem), gikk de systematisk til verks. Jøder, sigøynere og andre ble fratatt deres politiske status og deretter sendt til tilintetgjørelsesleirer for å bli utryddet. Nazistene la stor vekt på å gjøre de som skulle utryddes statsløse, dvs. til individer uten politiske rettigheter og friheter. Hannah Arendts politiske forfatterskap handler om mulighetene for politikk etter holocaust. Hun forsøkte etter beste evne å forstå den grenseløse ondskap som totalitære regimer iscenesatte i midten av det 20. århundret. Hun betraktet de totalitære bevegelsene som de største truslene mot frie demokratier, ja, politikk overhodet.Å kalle dommen mot David Irving for «Vestens dobbeltmoral» bærer galt av sted. Irving har ved å ha benektet eksistensen og omfanget av jødenes Holocaust, fratatt jødene og andre mennesker som ble offer for holocaust deres verdighet og menneskelighet. Det var nettopp dette nazistene så systematisk prøvde å gjøre.

HANNAH ARENDT ville nok hevdet at holocaust var uttrykk for en ideologi som hadde til hensikt å utslette det hun kalte for «menneskets vilkår»; den kjensgjerning at det finnes mennesker og ikke bare ett eneste individ i verden. For henne var menneskets vilkår grunnlaget for politikk. Hun betraktet de totalitære bevegelsenes ideologier som en oppskrift på hvordan man reduserer mennesker fra å være «politiske dyr» til å være ufrie individer underlagt de totalitære bevegelsenes terror.Politikk er bare mulig dersom vi anerkjenner hendelsene som opptrer i verden. Selv om vi ikke kan forstå Holocaust fullt ut, må vi anerkjenne den som en hendelse. Å gjøre om et faktum til en opinion (subjektiv mening), er å rokke ved det som muliggjør politikk og meningsutveksling (ytringsfrihet). Det er dette jeg har i tankene når jeg sier at ytringsfriheten forutsetter at vi anerkjenner Holocaust. Der grunnlaget for politikk trues, har vi alle et ansvar for å si ifra. Det vil også være til det beste for ytringsfriheten. Det er faktisk ytringsfrihetens eneste garanti.