Holy cow!

Morten Harry Olsen har fått sterk kritikk etter at han kritiserte bruken av innkjøpsordningen, og påsto at litteratur-Norge preges mer og mer av lettvinthet og kjendiseri. Her svarer han på tiltale. Han presiserer at han ikke ønsker å fjerne innskjøpsordningen og annen form for støtte, men at man omfordeler midlene.

Innkjøpsordningen (heretter IO) var en genistrek da den ble innført. Den tilfredsstilte forlagenes, forfatternes og bibliotekenes behov på samme tid. Men det geniale er ikke nødvendigvis perfekt, og det som ikke er perfekt, må justeres iblant; derfor mine innspill til den pågående gjennomgang av IO. Siden 1965, da IO kom, har svært mye endret seg i Litteratur-Norge, og endrede forutsetninger må prege en gjennomgang.

  • Kriminalbøkenes posisjon er en slik endret forutsetning, og derfor årsaken til at jeg valgte dem ut som et litterært område som må vurderes nøye. Da Anne Holt debuterte, syntes jeg hun var en interessant tilvekst til samtidslitteraturen med sin insider-bakgrunn og skriveførhet. Anne Holt per se bekymrer meg fortsatt ikke. Det som bekymrer meg er den formidable posisjon halehenget hennes har fått - Lindell, Rygg, Nesbø, for å nevne noen. Selvsagt var en slik suksess fristende å forsøke å kopiere, både for forlag og forfattere; det bekymringsfulle er at det lyktes. Man kan heller ikke hevde at kvaliteten på norske kriminalbøker nå er høyere enn tidligere, og at de som sådan fortjener støtte i større grad enn tidligere, slik William Nygaard later til å mene: Måler man dagens krimforfattere mot Torolf Elster, André Bjerke, Gerd Nyquist, Anker Rogstad og Jon Michelet, for å nevne noen, er kvalitetsnivået nå ikke selvsagt. Men for meg er det selve titteltallet som er det beste argumentet i denne saken.
  • Når det gjelder spørsmålet om hvilken litteratur og hvilke forfattere som får en posisjon i offentligheten, synes jeg det blir godt og ironisk illustrert idet man ruller ut Ari Behn for å slå løs på en tomtønne resirkulert fra sommerens diskusjon om hvordan man best kan skråle seg til spaltemillimetere. At en utmerket forfatter som Hanne Ørstavik nå får større oppmerksomhet, slår heller ikke helt og fullt i hjel mine synspunkter; enslige svaler gjør fortsatt ikke sommer.
  • Det Eva Bratholm og flere andre forbigår, er at IO i høyeste grad er en del av offentligheten. Det er derfor ikke helt riktig, som Bratholm skriver, at «den ene store arena er sårbar, uregjerlig og ofte urettferdig, men verneverdig». Ikke er arenaen så «en og stor» som Bratholm skal ha det til, og IO er slett ikke så uregjerlig. Tvert om er IO den delen av offentligheten som kan - og til en viss grad skal - styres. Den ble institusjonalisert som en motkraft mot en negativ utvikling; og som en motkraft, men basert på endrede forutsetninger, bør den videreutvikles.
  • For all del: Det er ennå grunner til ikke å male bildet helt svart. Men jeg ser tendenser - det er stikkordet her - i samtidslitteraturen selv, og i formidlingen av den, som vil kreve en motkraft, og IO er denne motkraften. Det var altså IO, og ikke disse tendensene, som var mitt egentlige anliggende. Og jeg har så visst ikke, som William Nygaard påstår, foreslått at man skal «bygge ned innkjøpsordningen».

Hvis han har lest meg slik, er det på tide å oppklare den misforståelsen. IO må opprettholdes og utvides, det er jeg helt enig i. Men jeg tror dessverre ikke - muligens i motsetning til Nygaard og Forfatterforeningens formann, som er inne på samme spor - at Staten i all fremtid vil være en like velvillig og ekspansiv mesen, og jeg tror derfor at man allerede nå må begynne å se etter andre måter å fordele begrensede ressurser på. I denne sammenheng er det verdt å nevne at norsk essayistikk og oversatt kvalitetslitteratur har et skrikende behov for økte midler. Det jeg altså tar sikte på, er at man omfordeler midler, både innenfor IOs nåværende omfang og innenfor en IO med økte midler, ikke at man fjerner dem.

  • Så håper jeg at man i hvert fall kan enes om at IO, i likhet med avisenes og etermedienes litteraturdekning, krever kontinuerlig oppmerksomhet og debatt. Slik krig er for viktig til å overlates til generalene, er hellige kuer kanskje for viktige til å overlate til brahminene, i hvert fall hvis de dobler i rollen som melkekuer.