Homo - noe å mase om?

Homofile, lesbiske og bifile har krav på likebehandling overalt i samfunnet, og vi gir oss ikke før hvert eneste krav er innfridd, skriver Norges homoleder.

I OSLO GÅR

Skeive Dager mot slutten. I ettermiddag deltar homser, lesber og bier fra hele Norge i homoparaden i Oslo sentrum, en vandrende gatefest som år etter år får folk til å spørre: Er det nødvendig? Er det noe å bråke om lenger? Kan de ikke vise litt diskresjon, må de spjåke seg ut sånn, kan de ikke i hvert fall kle seg som normale mennesker?

I paraden går to tolvåringer, som har tigget sine lesbiske mødre og homofile fedre om å få gå. Mest fordi det er gøy å danse i gatene, men litt for å vise at de faktisk har det bra, at de er stolte av familiene sine og ikke ville byttet dem ut med en standard kjernefamilie om de fikk penger for det.

De er så inderlig lei av alle som sier at homofile ikke bør få barn. Burde de ikke vært født? Vet ikke politikerne at de er født, og at de er gamle nok til å høre på TV-debattene hvor sånt blir sagt? Er det derfor det ikke er noen i skolebøkene, barnebøkene, barne-TV-seriene eller kinofilmene som har det som dem?

BAK LASTEBILEN

danser en ung gutt med hotpants, dyppet i glitter. Musklene han viser fram har han fått etter mange års iherdig trening, på fotballbanen, i skiløypene, på hockeyskøyter. Han ble spådd en lysende framtid, men nå har han sluttet å trene. Han vet godt at det ikke er plass til homoer i idretten, så da han kom ut av skapet gikk han frivillig ut av laget også, slik hundrevis av idrettstalenter har gjort før ham.

Ingen ba ham komme tilbake og Åge Hareide puster lettet ut, for han trenger nok ikke innkalle til homopressekonferanse i sin tid som landslagstrener.

Gutten han danser med er sytten år, og han skal ikke bli tjue. Han er en av de mange som har blitt smittet av hiv etter at myndighetene de siste årene har nedprioritert det forebyggende arbeidet rettet mot unge homser. Han hadde hørt at man ikke blir smittet hvis man bare «hopper av i svingen», og Helseutvalget for homofile hadde ikke penger til å fortelle ham at det er løgn. Først da katastrofen var et faktum, ville regjeringen bruke penger på arbeid mot hiv blant ungdom. I mellomtiden har smitten spredt seg i rekordfart.

LENGER BAK,

i barnevognene, sitter partnerbarna, de som har to mammaer og ingen pappa. De fleste av dem er ennå for små til å forstå at Stortinget ikke vil gi dem de samme rettighetene som andre barn, bare fordi foreldrene deres er homo. Hvis politikerne ønsker å såre mødrene gjennom å straffe barna, lykkes de godt. Mange hundre lesbiske kvinner er engstelige for at barna deres kan miste alt de har fordi lovverket ikke sikrer dem slik det sikrer alle andre norske barn.

Ved siden av, på fortauet, står en 14 år gammel jente og vrir seg. Hun var i byen med venner, og de ville absolutt stoppe og se på. De fniser, og når to damer kysser, later de som om de brekker seg. Hun håper desperat at ingen ser at hun rødmer. Hun har aldri vært så flau før. Men når hun endelig får trukket med seg vennene sine vekk derfra, vet hun at det finnes mange, mange andre som føler som henne.

DEN ENE AV

de to kyssende mistet faren sin i fjor. Hun så dødsannonsen i avisen og var ikke invitert i begravelsen. Den andre har nettopp skiftet arbeidsplass. På den forrige sluttet folk å snakke til henne etter ti års samarbeid. En kollega hadde sett henne sammen med kjæresten i byen.

Heldigvis var ingen av kollegaene venner, det er vanskelig å utvikle vennskap og samtidig holde den viktigste delen av livet sitt skjult.

Inne i butikkene langs ruta står andre. De later som de ser på klær, de ville dødd hvis noen forstod at det ikke var buksa i vinduet de var så interesserte i. De er redde de ville blitt kastet ut av både familien og venneflokken, blitt en skam for sine omgivelser og ingen ville noen gang kunne snakke om dem uten den dypeste forakt. Hvis de ikke gikk med på å gjennomgå en helbredelsesprossess hos en klok kone før et hastig planlagt bryllup i et hjemland de aldri har bodd i. De er forresten ikke helt sikre på om de ville hatt noe valg. De ser de kyssende femtiåringene og lurer på om de noen gang får oppleve å kysse noen de elsker. Det virker ikke sannsynlig.

DE SPERRER

øynene opp når de får se noen i toget som ser ut som dem. Men de som går i toget har ikke mye lysere fremtidsutsikter enn de som ser på, for utvisningsvedtakene fra Utlendingsdirektoratet står i kø. At det er dødsstraff for homofili der de kommer fra, gir ikke opphold i Norge. De kan jo bare la være å praktisere sin legning, aldri kysse, aldri elske, eller gjøre det i skjul og la angsten for tortur, halshugging eller steining farge de små glimtene av kjærlighet de kan få.

Og innimellom, sammen med alle disse, danser alle de andre. De ubekymrede, lykkelige, forelskede, omsvermete homsene og lesbene, de gamle og unge i dress, olabukser, gladpack og fjærboa som vil minne om at homoliv også er gode liv, med trygghet og aksept, og hvor champagnen kan flyte minst like fritt som for heteroene.

Så ja, dagens homoparade er både viktig og nødvendig. Det er fortsatt mye å bråke om. Og nei, vi kan ikke kle oss som folk og se normale ut. Vi er de vi er, og hver eneste en av oss, både tve- og feilkjønnede, håndballspillere, menn i kjole, damer i uniform, folkedansentusiaster, innvandrere, lettkledde, avkledde, byråkrater, pønkere, foreldre, fetisjister, bønder, sadomasochister og forskere, har rett til den samme respekten for sine valg og sine liv som alle andre.

MANDAG ER DET

igjen striskjorte og havrelefse. Kampen om verdiene hardner til etter hvert som stortingsvalget nærmer seg, og igjen er det våre rettigheter som angripes. Konservative krefter vil slåss til siste svarte blodsdråpe for å forhindre at vi oppnår den likestillingen på alle livets områder som er vår selvsagte menneskerett. Mantraer som «ekteskapets beskyttede stilling», «barnets beste», «familieverdier» og «kristen etikk» gjentas i det uendelige.

Men hva er det ekteskapet må beskyttes mot? Blir Kjell Magne Bondeviks ekteskap mindre verdt hvis jeg også får gifte meg med den jeg elsker? Går det inflasjon i familieliv når vi også får? Er det hensynet til barna man er redde for? Det er kanskje på tide å lytte til hva barna selv har å si? Det finnes forskning om barn som vokser opp i homofile familiekonstellasjoner, og den sier klart ifra: Barna våre har det bra. Våre familier er gode rammer for livene til både barn og voksne. Familieverdier må også inkludere våre verdifulle familier.

DISKRIMINERING,

undertrykking og mobbing er aldri forsvarlig. Derfor kan verken kristen, muslimsk eller verdslig etikk inkludere mobbing, undertrykking og diskriminering av homofile. Uansett religiøs tilknytning er det umoralsk, ondskapsfullt og slemt, og det kan aldri aksepteres. Homofile, lesbiske og bifile har krav på likebehandling overalt i samfunnet, på arbeidsplassen, på skolen, på fritidsklubben, i kirken og i moskeen, på fotballbanen, på fødestua og i mormors åttiårslag, og vi gir oss ikke før hvert eneste krav er innfridd.