Homo ludens

Det er blitt meg fortalt at jeg ikke er særlig enkel å ha med å gjøre når det gjelder spill. Engasjementet er visst rett og slett for sterkt.

Da min ektemann og jeg hadde vårt første stevnemøte, satt vi på kafé og spilte kunnskapsspillet Trivial Pursuit. Jeg ville at han skulle like meg. Det sto mye på spill, jeg skjønte det. Tapte jeg, ville han kanskje avskrive meg som dum, og det var det siste jeg ville. Mens han forsvant for å gjøre sitt fornødne, dristet jeg meg til å kikke på de fire- fem neste spørsmålskortene, pugget dem febrilsk utenat og lente meg fornøyd tilbake i stolen. Selvfølgelig hadde jeg ikke regnet med mannen ved nabobordet. En kynisk, beregnende sjel - det burde jeg ha sett - som hadde iakttatt hele seansen.

Min ektemann kom tilbake fra toalettet. Jeg imponerte stort. Da jeg var på høyden, kunnskapsrik og ubeseiret, valgte krypet ved siden av å stå fram med det han visste.

Hva kan jeg si? Fra den dagen av etablerte nok min ektemann en grunnleggende mistro til hele min person.

- Hva får vi ederdun av?

Vi sitter på terrassen og spiller Trivial Pursuit. Jeg, min ektemann og to uskyldige sjeler som trodde det skulle bli hyggelig, men som helt uten å ane det har havnet i et minefelt. Det uheldige er at jeg er på motsatt lag av det som i dette tilfellet utgjør min bedre halvdel. Hans lag leder nemlig. Hvis mine motstandere klarer å svare på hva vi får ederdun av, får de sin siste kake og kan gå rett til vinnerspørsmålene. Jeg prøver så godt jeg kan å piske opp stemningen:

- Ha! Vet du ikke det? Ederdun, det er jo barnelærdom!

Min ektemann blir panisk. Han ser bedende på sin medspiller, som trekker lett på skuldrene og åpenbart ikke er utstyrt med det samme konkurranseinstinktet som vertskapet.

- And, sier min ektemann.

- Feil!!! Ærfugl, skriker jeg triumferende.

Gjestene ser usikkert på hverandre. Jeg strekker meg fornøyd etter terningen, innstilt på å ta opp kampen mot det ledende laget. På det tidspunktet har min ektemann kommet til hektene igjen og bedyrer at ærfugl er en andetype.

Jeg ser på gjestene. De sitter musestille og ser ikke ut til å være spesielt opptatt av ender.

- Fugl, sier jeg. Ender er ender og fugler er fugler.

Min ektemann fnyser og strener bestemt inn og slår opp i leksikonet.

- Beklager, sånn er han alltid, sier jeg til gjestene. De har fortsatt ikke sagt et ord, og det er tydelig at ingen av dem ønsker eller tør å ta parti.

- And, kommer det triumferende fra stua.

Jeg springer inn og river fra ham leksikonet. Der står det riktig nok at ærfuglen Somateria mollissima er vår største dykkand, men det står også at det finnes 150 ulike arter and i Norge.

- Det holder selvfølgelig ikke. Det er som å svare «mat» på «hva er ost?».

- Du måtte jo bedt meg om å spesifisere, da.

- Det var jo umulig når jeg ikke visste at ærfugl var en and!

- Betyr det at jeg skal tape i Trivial bare fordi du ikke har greie på ender?

Det høres et kremt i et hjørne. Min lagkamerat ymter forsiktig om at vi nok ikke kan godta svaret. Jeg liker dette nye engasjementet og klapper ham anerkjennende på hodet. I det samme smeller det. Costa Boda-vasen fra bryllupet går i gulvet. Min ektemann skriker ut at dette vil han ikke finne seg i.

Gjestene er tydelig utilpass. De har kjent min ektemann siden studiedagene, siden før han ble min ektemann, og da var han ikke slik. Da var han en rolig og avbalansert ung mann. Det sier de i alle fall og ser bebreidende på meg.

Jeg forlater furtent terrassen og setter meg på kjøkkenet for å trøstespise. Det går med to Firkløvere før noen etterlyser meg.

- Du er vel ikke sur? spør min ektemann.

Jeg skjærer den styggeste grimasen jeg kan.

- Alle er enige med meg. Du er helt umulig å spille med - du kan ikke bare finne på spørsmål sånn som du gjorde i sted, sier han.

Det kan vel hende at jeg har fabrikkert ett og annet spørsmål der de på kortet viste seg å være for åpenbare, men jeg mener, det er jo harmløst.

- Jeg gjør det bare for å hjelpe. Du ser jo hvordan det går når jeg leser de faktiske spørsmålene på kortet, sier jeg.

- Dette er siste gang noen kommer til å spille noe som helst med deg.

- OK. Så flyttet jeg fødselsåret til Stalin litt fram i tid, men ingen vil ha ujevne lag, og han jeg spiller på lag med er ikke akkurat noen Einstein.

Gjestene unnskylder seg med at de skal på jobb dagen etter. Vi later som ingen ting enda vi vet at de har ferie. Det er likevel på tide med et familiært oppgjør.

- Ja vel, sier min ektemann. En siste gang.

Vi spiller fra begynnelsen av. Mann mot mann. Ingen ubrukelige lagkamerater.

Han vinner (fordi han triller bra).

Til sist. Kjære leser! Kan et spørsmål om hvor ederdun stammer fra bli besvart med and og deretter belønnet med kake? Jeg bare spør.