Homo politicus

Friske analyser og beiske bemerkninger fra sogning i eksil.

BOK: I år 2001 begynte den nylig avgåtte NRK-sjefen sin ukentlige spalte i Bergens Tidende, «Einar på onsdag». Tematikken spente fra det nokså lokale til det temmelig globale, fra kortskaller i Sogn til sosialister i Venezuela, fra såkalt mediekrig her hjemme til mer virkelige kriger der ute, fra Apollon til Almaas.Innsyn er selvsagt også utsyn. Slik den forrige artikkelsamlingen, «Utsyn», også var innsyn. Det handler om Einar og om verden, i omtrent like store monn.

Retorisk tyngde

Kanskje kan man tenke seg Førde som en slags nynorsk-utgave av Ole Paus, om tanken da skulle klare å fange en slik skapning. Førde er selvsagt svært så vestlandsk, snarere enn vestkantsk. I tillegg skiller han seg fra Paus ved at hans retoriske posisjon har en tydelig maktdimensjon, med basis i fortida som politiker og NRK-sjef. Gjennom alt sitt satiriske vidd kommuniserer disse artiklene en forventning om at man lyttes til. Her ser man likevel først og fremst frifanten Førde, en som kan tillate seg å tenke nytt, som kan ytre seg uten fare for å miste taburetter -   eller gå glipp av nye belønninger fra gamle partikamerater.Alt er selvfølgelig ikke strålende, noe er litt tvungent, ironien kan være litt tung, noen ganger er Førde i overkant kokett. Men ofte lanserer han en uventet tanke, en frisk formulering, et ironisk lykketreff. Her er det mye for den skadefro, samt mye å være uenig i. Førde utfordrer, men ikke uten selvironi: «di eldre eg blir, di oftare innser eg at eg mest aldri tek feil.»

Rødgrønt

Det er mulig Førde ikke var arkitekten bak det rødgrønne regjeringsalternativet. Men han var i alle fall tidlig ute med å ivre for et samarbeidende Arbeiderparti. I «Innsyn» er han er stadig innom betydningen av, og utfordringene i, en slik koalisjon. Boka burde være pensum på Soria Moria.Et langt liv i politikken har gitt Førde en stor grad av realitetsorientering. Og allikevel dukker også ideologen fram, i støtten til Hugo Chavez eller i bekymringen for privatisering og kommersialisering innen områder som helse og forskning. Han går også gjerne i nærkamp med høyredogmatikken, som forestillingen om «fritt val». Og Førde er ingen angrende sosialdemokrat: «Eg likar ordet kollektiv.»Kanskje er folkestyret og det politiske system selve hovedanliggendet i disse artiklene. Der ligger kjærligheten, engasjementet, forpliktelsen. Da kan Førde også være djevelens advokat, nærmere bestemt Herman Frieles. Som når han tar bergenseren i forsvar mot angrepene på dennes engasjement i politikken. Vi trenger flere som involverer seg, fra flere samfunnssfærer, påpeker Førde, ikke færre. Førde var et politisk dyr - av typen vestlandsk stabukk.

Sykejournaler

Forfatteren er død. Så mye vil man ha fått med seg. Og likeledes vil noen ha hørt rapporter fra andre siden av Langfjella om at Førde valgte å være åpen om sykdommen.De som forventer å finne en ukentlig sykejournal fra en døende mann, må imidlertid lete annetsteds. Førde er ikke i nærheten av å tilby en norsk utgave av de skrivestykker den kreftsyke spaltisten John Diamond (nå mest kjent som Nigella Lawsons avdøde ektefelle) gjorde berømte i Storbritannia for noen år siden. I de få bidragene som berører emnet død, enten mer inngående eller i forbifarten, slås man av den direkte og usentimentale i behandlingen. Førde er rasjonalist. Han vil kvitte seg med et tabu. Dette er «Niels Lyhne» for det 21. århundre.Lenger unna en intimitetstyrann kommer man altså neppe. Det handler tross alt om en sogning som tar sterk avstand fra klemming på offentlig sted.For Førde handler slikt om «emosjonell inkontinens», om en østlandsk uskikk som brer om seg, som pesten.

Siste ord

På tross av at dette er døgnfluelitteratur, forsøk på å fange det flyktige, fra uke til uke, fortjener Førdes siste ord et stort publikum. Forlaget har utstyrt boka med et omslagsbilde hvor forfatteren er påfallende lik Nelson Mandela. Men dette sammentreffet bør ikke forlede noen til å helgenerklære mannen. Han var en selverklært mobber, en tilhenger av konflikt. Han fortjente ingen fredspris. Men norsk offentlighet er åpenbart fattigere nå som han er borte. Kanskje kunne vi ikke minst trengt ham som frittgående kommentator.I en av artiklene siteres Søren Kierkegaard: «Jeg har alltid gjort narr av folk, hvorfor skulle jeg ikke gjøre det til det siste?» Den som leser «Innsyn» vil se at det er mange som kan ha grunn til å bebreide Førde for at han inntok en kierkegaardsk posisjon, helt til det siste. Jeg gjør det ikke.