Homofil livskunst -   André & Ocar

«Samværet med Wilde fikk betydning både for Gides diktning og kanskje enda mer for hans livsførsel.»

DET ER Oscar Wilde (1854-1900) og André Gide (1869-1951) det dreier seg om. Den engelske litteraturkritikeren Jonathan Fryer har skrevet boka «Gide, Wilde and the Gay Art of Living» om disse to sentrale forfattere der han skildrer deres diktning og livsholdning på en inngående og levende måte. Fryer har tidligere skrevet biografier om Christopher Isherwood og Dylan Thomas. Fryer begynner med møtet mellom Wilde og Gide i Paris i 1891, der den unge Gide for første gang opplever den feirede dikter og åndsperson Oscar Wilde. Det blir et voldsomt følelsesbetont møte for den 21 årige Gide. Wilde er 37 år og har nettopp hatt en skandale-suksess i London med romanen «The Picture of Dorian Gray» (Portrettet av Dorian Gray). Mange mente den var umoralsk, og den ble nektet omtale i flere solide tidsskrifter, men styrket likevel Wildes posisjon i det mondene kunstnerliv i London. I Paris ble han mottatt som en stor, fornyende og ukonvensjonell dikter og fikk særlig en viktig våpendrager i poeten Stéphane Mallarmé. André Gide sluttet seg til beundrerne, om enn noe nølende. Han var nok forskrekket over den løsslupne og fordomsfrie estetikk som Wilde proklamerte: «Det finnes ikke moralske eller umoralske bøker. Bøker er enten godt eller dårlig skrevet. Tanke og språk er for kunstneren en kunstarts verktøy. Dyd og last dens materiale. All kunst er absolutt unyttig.»

WILDE HYLLET det dekadente og livsnytende, og mange av hans frigjorte og velformede meninger var det vanskelig for Gide å akseptere. Gide var oppdratt i en streng protestantisk tradisjon. Hans far hørte til en hugenottslekt. Det gjorde ikke saken bedre da Wilde sa at franske protestanter var de verste. Det vil si, de irske var enda verre. Det neste viktige møtet mellom de to dikterne fant sted i Algerie i januar 1895. Da hadde Wilde erobret seg en dominerende og enestående teaterposisjon. Hele tre av hans skuespill gikk samtidig på sentrale scener i London, og «Salomé», som han skrev på fransk, vakte stor oppmerksomhet blant franske intellektuelle. Det ble senere spilt i Paris med Sarah Bernhardt i tittelrollen. I England var «Salome» forbudt til det ble frigitt til framføring på teatret i 1931. Samværet med Wilde denne gang fikk betydning både for Gides diktning og kanskje enda mer for hans livsførsel. Det var under dette opphold at han begynte sin homofile løpebane blant unge vakre menn i Nord-Afrika, eller som en annen homofil forfatter, W. H. Auden, formulerte det: «Wilde og Gide hadde sluttet seg til Homintern». Wilde håndplukket så å si de unge menn som han og Gide var på jakt etter, og han visste hva han ville ha: «De skal være vakre som bronsestatuer». Det var en slik yngling som en natt ga Gide den store homofile opplevelsen, noe Gide forteller om i sin selvbiografiske bok «Hvis hvetekornet ikke dør» (Si le grain ne meurt ): «Senere hen, når jeg søkte erotikkens gleder, var det alltid denne natt som dukket opp i hukommelsen.» Noe annet som også dukket opp hos Gide var en sterk, protestantisk anger over at han falt tilbake til lasten. Men det varte ikke så lenge før Gide kvittet seg med angeren, og man kan si at han med Wilde som lærer klart besto forførerprøven!

WILDE HADDE erfaring og rutine på dette felt. Hans homofile livskunst var tidlig etablert. Til tross for at han var gift med den vakre Constance Lloyd og hadde to sønner med henne, hadde han drevet seksuelt vekselbruk i mange år hjemme i London. Der var homofili strengt forbudt. Ja, Gide sa det slik: «I England er homofili den verste forbrytelse etter mord». Wilde fikk merke dette da han i 1895 ble dømt til to års fengsel med hardt straffarbeid. Den tredje gang Wilde og Gide møttes var i 1898 etter at Wilde hadde sonet sin straff.Gide var den første franske forfatterkollega som oppsøkte Wilde i Berneval nær Dieppe. Han oppmuntret Wilde til å fortsette med dramatisk diktning, og Wilde sa han hadde planer om å skrive to stykker med bibelske motiver om «Pharaoh» og om «Ahab and Jezebel». Gide har fortalt om alle disse sammenkomstene i boka «Oscar Wilde In Memoriam»,som ble utgitt i 1910. Denne boka er et vesentlig dokument om forholdet mellom dem, som ikke var et homofilt forhold. For Gide betød møtene med Oscar Wilde en total etisk og estetisk omveltning. Wilde var gift og hadde barn, Gide forlovet seg i mai 1895 med sin kusine Madeleine Rondeaux som han elsket og beundret og som endelig sa ja etter å ha avvist ham flere ganger. De giftet seg i oktober samme år og dro på en lengre bryllupsreise i Frankrike, Sveits og Italia. Overalt forlangte de separate soverom når de tok inn på et hotell. Ekteskapet forble også senere helt platonisk. Selv om han sa at Madeleine var den han elsket høyest, var André Gide ikke den mest hensynsfulle ektemann. Han drev med homofile aktiviteter, og var ofte borte fra Madeleine i dager og uker. Men hun oppdaget hans sidesprang, og fikk klare bevis for hans homofile interesser. Hun ble rasende, samlet sammen alle de brev han hadde skrevet til henne, mer enn 1000 stykker, og brente dem ute i hagen. Men ekteskapet fortsatte. Det varte i 43 år, til hennes død i 1938.

ET ANNET ELEMENT i Gides sex-liv var hans sterke ønske om å få et barn, ikke med Madeleine, men med en annen. Det var kanskje for å bevise sin virilitet at han søkte hen til en ung kvinne, Elisabeth van Rysselberghe, og fikk et barn med henne. Catherine ble født i 1923, og vokste opp hos morens slektninger. Da Madeleine døde, overtok André Gide Catherine og legaliserte sitt forhold til henne. Den engelske forfatter Angus Wilson som selv var homofil, rettet sterk kritikk mot Gide og andre homofile som giftet seg eller produserte barn. Han foraktet slik heteroseksuell kamuflasje. André Gides kontakt med Oscar Wilde avtok etter hvert, enda Wilde flyttet inn til Paris. Det skuffet Gide at Wilde ga opp sine dramatiske prosjekter. Gide merket etter hvert at de gikk nedover med Wilde, han syknet langsomt hen og døde i Paris 30. november 1900, 46 år gammel. Gide fikk leve et langt liv. Han døde i 1951, 82 år gammel. Han var da en av Europas ledende diktere. I 1947 ble han utnevnt til æresdoktor ved Oxford University, og samme år fikk han Nobelprisen i litteratur, den første bekjennende homofile forfatter som fikk denne pris. Oscar Wilde og André Gide levde ut sin homofili på forskjellig vis, men med mange likhetspunkter. De hadde en merkelig, nesten konvensjonell tradisjonsbinding til ekteskap og barn. Det er kanskje deler av denne binding som gjør seg gjeldende når vår tids homofile og lesbiske så sterkt ønsker å etablere homoekteskap og adoptere barn. Det er aktuelt hos oss med forslag om kjønnsnøytrale ekteskap og rett til adopsjon for homofile. Dette var en av de få saker som de rødgrønne ikke ble enige om. Senterpartiet går imot forslaget. Kanskje Angus Wilson ville ha kalt dette forslaget for en heteroseksuell kamuflasje.