Homofile har barn

Det som skiller barn av homofile fra andre barn, er at de utsettes for en systematisk diskriminering og respektløs behandling fra politikere og religiøse ledere, skriver Guro Sibeko.

HOMOFILE HAR BARN.

Ifølge forskningsinstituttet NOVA er det omtrent 20 000 barn i Norge som vokser opp med homofile foreldre. Av disse er kanskje 8000 født av mødre i lesbiske forhold, det vil si at foreldrene deres med viten og vilje har født dem inn i homofile familiekonstellasjoner.

Mange er bekymret for at barn som vokser opp i homofile hjem skal utsettes for mobbing, trakassering og diskriminering. Det er riktig at dette er et problem, men paradoksalt nok er det ikke naboene, lekekameratene eller lærerne som står for mobbingen. Det er politikere og religiøse ledere.

DET FINNES,

stikk i strid med hva som ofte hevdes i offentlige debatter, et ikke ubetydelig antall undersøkelser omkring barn som vokser opp med homofile foreldre. Forskningen er entydig: Barn som vokser opp i homofile familiekonstellasjoner lever gode liv. De er ikke mer utsatt for mobbing i barnehagen eller skolen enn andre barn. De har like lett for å få venner som andre barn. De gjør det like godt på skolen og på fotballbanen. De blir ikke oftere narkomane, de får ikke oftere psykiske problemer, de får ikke oftere røde hunder, og de blir ikke engang oftere homofile.

Det som derimot skiller dem fra andre barn, er at de utsettes for en systematisk diskriminering og respektløs behandling fra våre politikere og religiøse ledere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I DEN NORSKE

offentligheten er barn av homofile nærmest totalt usynliggjort. Mens det er selvsagt at innvandrerbarn, samiske barn, barn i rullestol og barn av aleneforeldre skal møte eksempler de kan kjenne seg igjen i skolebøkene, er homofile familiekonstellasjoner helt fraværende der. Homofile behandles i skoleverket i dag slik man behandlet «negre» på 1950-tallet, de er nevnt i et kapittel i en samfunnsfagsbok på ungdomstrinnet. At barna våre faktisk går på skolen, er det ikke på noen måte tatt hensyn til.

Når politikere og religiøse ledere diskuterer homofile og barn, gjør de det som om det var snakk om en hypotetisk problemstilling, noe som kan komme til å skje i fremtiden en gang. Men å si at homofile ikke burde få barn er faktisk det samme som å si at våre 8000 barn ikke burde vært født.

DET ER EN

dyp krenkelse å være 12 år og få høre at man aldri burde sett dagens lys. Å høre lederen for Stortingets sosialkomité, John Alvheim (Frp), si at det umulig kan være det beste for deg å vokse opp hos foreldrene dine, partiformann Carl I. Hagen kalle familien din unormal, og pastor Enevald Flåten sammenligne foreldrene dine med pedofile, setter selvsagt spor i et barnesinn.

Enda vondere blir det når verken debattledere eller motdebattanter viser det sinne og den indignasjon som slike ekstreme utsagn fortjener. Det synes som om svært få av debattdeltakerne har klart å ta innover seg at de barna de snakker om faktisk hører på, og at de forstår det som blir sagt.

VERRE ER DET

likevel at barna ikke har de samme lovfestede rettighetene som andre barn. Barn som blir til ved hjelp av sæddonasjon og fødes inn i heterofile ekteskap får automatisk to juridiske foreldre ved fødselen. Barn som på samme måte fødes inn i partnerskap må derimot klare seg med én, inntil det kanskje blir innvilget en stebarnsadopsjon etter at barnet er to år.

I denne tiden er barnet i en svært utrygg juridisk situasjon. Dersom den biologiske mammaen dør, risikerer barnet å bli tatt bort ikke bare fra den andre mammaen, men også fra besteforeldre, tanter og onkler på den siden. Barnet kan fjernes fra barnehagen, naboene, lekekameratene og tøykaninen for å få sin oppdragelse i omgivelser som kan være svært fiendtlig innstilt til barnets opprinnelige livssituasjon.

SÆRLIG MØDRE MED

bakgrunn fra sektlignende religiøse grupper eller fra andre kulturer lever i dag i frykt for at barna deres skal miste hele nettverket sitt hvis de selv faller fra. Dør den ikke-juridiske mammaen, kan barnet tape store verdier - bare utbetalinger fra staten og forsikringer kan utgjøre millioner. I tillegg kommer tap av eventuell arv, for barnet vil ikke inngå i arverekka i den ikke-juridiske mammaens familie. Dessuten vil barnet for alltid miste muligheten til å få en juridisk tilknytning til den familien han eller hun har vært en del av siden unnfangelsen, for ingen kan adoptere som besteforeldre, tanter, onkler eller søskenbarn.

DERSOM FORELDRENE

skulle skilles, har ikke barnet rett til samvær med eller bidrag fra begge foreldrene. Det er helt avhengig av at foreldrene klarer å gjøre de riktige valgene midt i et vanskelig samlivsbrudd. Men også i dagliglivet skaper jussen problemer: Helsevesenet har faktisk taushetsplikt ovenfor den ene mammaen, og kan nekte henne å være med på kontroll på helsestasjonen. Hun kan ikke ta livsviktige avgjørelser hvis barnet havner på sykehus og den andre mammaen ikke er i nærheten. Hun kan ikke være hjemme med sykt barn. Fødselspermisjonen kan ikke deles, så barna får ikke bli like godt kjent med begge foreldrene sine, slik andre barn får.

Sammen med de negative uttalelsene i TV-debattene og det totale fravær av positiv bekreftelse i skolen sender dette et klart signal til barn i homofile familier om at de er mindre verdt enn andre barn. Menneskerettigheter og barnekonvensjon skal ikke gjelde dem.

Når barne- og familieminister Laila Dåvøy mener at barn av homofile ikke trenger automatisk juridisk trygghet, man kan klare seg med mindre sikre private løsninger som viljeserklæringer, testamente og etter hvert kanskje adopsjon, gjør hun det klart at hun synes det er greit å forskjellsbehandle barn av homofile. At Høyre-leder Erna Solberg ikke forstår vitsen med en lovendring som ville løse problemet, er om mulig enda verre.

DISKRIMINERINGEN AV BARN

i homofile familier er ulovlig, uetisk og uholdbar. Uansett hva politikere synes om at homofile får barn, bør barna ha de samme rettighetene som alle andre barn. Barna må få rett til to foreldre fra unnfangelsen av, slik at de sikres sin arv og pensjon, og sine rettigheter til samvær og underhold. De må få slippe å oppleve flere debatter hvor politikere uttaler at de ikke burde vært født, uten at noen tar til motmæle med den samme indignasjon som det ville vekke dersom noen sa det samme om barn av samer, innvandrere eller blondiner. De må få møte barn i mattebøkene som skal kjøpe to blomsterbuketter på morsdagen.

AT ENKELTE RELIGIØSE

og politiske miljøer har så mye imot homofile at de ikke vegrer seg for å ta det ut på barna våre, er trist, men ikke overraskende. Men det er på høy tid at liberale politiske og religiøse krefter, Barneombudet og homofiles organisasjoner går sammen med barnas familier og sørger for at disse holdningene ikke lenger får konsekvenser for barnas oppvekstvilkår. Sammen må vi en gang for alle slå fast at alle barn i Norge har den samme retten til juridisk trygghet og frihet fra statlig diskriminering, mobbing og trakassering.