Homofile innvandrere

«I store deler av verden forstås homoseksualitet som handling, ikke som et identitetstrekk.»

Kommunaldepartementet har for første gang øremerket midler til forskning på situasjonen for homofile innvandrere i Norge. Dette er et bra initiativ, for hittil har det vært gjort minimalt med forskning på denne gruppen. Siden jeg har vært engasjert i dette temaet noen år, vil jeg peke på noen temaer jeg mener man ikke kommer utenom hvis denne typen forskning skal bli meningsfull - men som også innebærer at en del dogmer vil bli utfordret.

I en norsk sammenheng snakker vi vanligvis om homoseksualitet som legning, homo er noe folk er. Det er imidlertid ikke sånn at dette er universelt - i store deler av verden forstås homoseksualitet som handling, ikke som et identitetstrekk. Svært mange av innvandrerne i Norge har opprinnelse i en kulturell bakgrunn hvor den gjengse forståelsen er at homoseksualitet er (syndige) handlinger, ikke et (uforskyldt) aspekt ved noens personlighet.

Dette er et aspekt som må problematiseres hvis man skal kunne forstå reaksjonene på og holdningene til homoseksualitet hos folk med innvandrerbakgrunn i Norge. Dette har konsekvenser for hvordan folk med dragning mot andre av samme kjønn forstår seg selv og opplever egen identitet, hvordan de velger å leve og hva slags reaksjoner de får fra omgivelsene på livsvalgene sine.

Det er også viktig å ha klart for seg at ikke alle homoseksuelle handlinger er like stigmatiserte. Mange som forstår homoseksualitet som handling, skiller også for eksempel mellom den «aktive» og den «passive» part når to menn har sex sammen - og som oftest er det bare den «passive» som står i fare for å bli stigmatisert og trakassert.

Hvordan tenker så en som Sukhbir om dette? Hvis han er tenåring og vokst opp i Norge, er det ganske sannsynlig at han vil tolke egen tiltrekning mot andre gutter som en indikasjon på at han kan være homofil, men hvordan skal det gå i forhold til foreldre som har sagt man ikke kan være en god sikh uten å gifte seg, og helst få barn? Er han voksen når han kommer til Norge, er det fullt mulig at han ikke identifiserer seg som homofil, selv om han foretrekker sex med andre av samme kjønn framfor med kona. Men hvordan opplever han å leve i et samfunn hvor det er vanlig å se på alle som har sex med noen av samme kjønn som homofile?

Skam er et sentralt begrep i diskusjonen rundt homoseksualitet, og det er spesielt her det blir en vanskelig balansegang for en innvandrer som ser på seg selv som homofil i Norge. Homofile i Norge forventes å komme ut av skapet sitt, gjør vi ikke det, antar mange - spesielt heterofile - at vi skammer oss over oss selv.

I store deler av verden, blant annet i de fleste landene innvandrerne i Norge har sin bakgrunn fra, blir derimot det å stå fram som medlem av en stigmatisert gruppe (homofile, rusmisbrukere, osv.) faktisk sett på som ganske kuriøst og «fremmedkulturelt» [sic]. Det blir altså viktig å finne ut hva for eksempel lesbiske Phuong synes er mest problematisk: Forventningene fra storsamfunnet og etnisk norsk omgangskrets om å komme ut av skapet og gjennom det vise at hun ikke skammer seg over seg selv, eller forventningene fra norskvietnamesiske slektninger og venner om å opprettholde fasaden og ikke bringe skam over seg selv og dem?

Islams og muslimers negative holdninger til homoseksualitet blir ofte trukket fram når norsk presse tar opp situasjonen til homoer med innvandrerbakgrunn. Da er det viktig å huske at alle de fleste større religioner i verden ser negativt på homoseksualitet. Videre er de fleste religioner, i likhet med kristendommen, oppstått i samfunn som forholdt seg til homoseksuelle handlinger - i motsetning til homofile personer. Religiøse homofile over hele verden står altså overfor samme teologiske utfordring som statskirken har slitt med noen år nå: Hvordan kan homofile leve riktig innenfor religioner som fordømmer de seksuelle handlingene de føler er en viktig del av deres følelsesliv?

Hvordan homofile muslimer takler dette er interessant, men det er også viktig å få mer kunnskap om hvordan situasjonen er for for eksempel homofile hinduer, buddhister, sikher og kristne fra forskjellige kirkesamfunn. På samme måte må vi lære mer om hvilke religiøse dogmer som formidles rundt homoseksualitet i forskjellige religiøse samfunn i Norge.

Jeg tror ellers det har lite for seg å demonisere religiøse ledere i norske innvandrermiljøer hvis de formidler negative holdninger til homoseksualitet. Det er ikke dermed sagt at de ikke skal utfordres på dette spørsmålet, men jeg tviler på at det er realistisk å forvente at religiøse innvandrere i Norge skal uttrykke syn på homoseksualitet som bryter med synet til trosfeller ellers i verden, ikke minst der hvor de er i flertall.

De fleste store verdensreligioner som har tilhengere blant innvandrere i Norge har sine teologiske sentre utenfor den vestlige verden, og synet man der kommer fram til angående homoseksualitet må primært forstås ut fra konteksten flertallet av trosfellene deres lever i - ikke ut fra situasjonen til et mindretall som lever som religiøse minoriteter i Vesten. I den sammenheng er det også nyttig å få oversikt over om homoseksualitet faktisk blir sett på som et viktig spørsmål i opprinnelseslandene til norske innvandrere - både teologisk og ellers i samfunnet, da dette kan være med på å farge holdningene i norske innvandrermiljøer.

Statssekretær Kristin Ørmen Johnsen i Kommunaldepartementet forklarte i Dagbladet 19. juli at departementet ønsker å bruke midler til «forskning og kartlegging av disse lukkede miljøene». En sånn kartlegging tror jeg vil bli svært vanskelig, det gjelder også «en pekepinn om hvor mange homofile innvandrere det finnes her i landet». Her er det veldig mange kompliserende faktorer som gjør at det vil være enda vanskeligere å få noen konkret oversikt over hvor mange de er, hvem de er, hvor de er og så videre. Og da har vi ikke engang spurt oss selv om de er homofile, eller kanskje ikke engang regner seg som det.

Som jeg ser det er det for så vidt ikke så farlig med kvantiteten. Kvalitative, grundige undersøkelser av homoseksualitet og innvandrerbefolkningen vil uansett avdekke hvilke temaer homofilt identifiserte innvandrere selv synes har betydning for deres livskvalitet. Videre vil man finne ut mer om holdningene til homoseksualitet som generelt kommer til uttrykk i innvandrermiljøene, og om disse faktisk gjenspeiles i hvordan mennesker som primært er tiltrukket av noen av samme kjønn møtes av andre i disse miljøene, om det er forskjeller mellom reaksjonene til familie, fjernere slektninger og andre, og om reaksjonene er fastlåste eller endrer seg på sikt. Det er også viktig å undersøke hvordan disse blir mottatt i norske homomiljøer, og i storsamfunnet for øvrig.

En kartlegging som derimot er høyst nødvendig er en undersøkelse av hvilke organisasjoner, grupper og statlige institusjoner som kan være til hjelp i konfliktsituasjoner homofile innvandrere kan komme opp i med andre grupper i samfunnet. Hvem har erfaringer som kan være nyttige, enten helt konkrete erfaringer med disse konfliktene, eller med konflikter som har mye felles med disse? For eksempel kan erfaringene til organisasjoner som MIRA-senteret og Oslo Røde Kors Internasjonale Senter har i forhold til ungdom som motsetter seg tvangsekteskap være svært nyttige i arbeidet med homofile ungdommer med innvandrerbakgrunn som er i konflikt med familiene sine. Det er mye ressurser ute i samfunnet som kan brukes her, bare vi får oversikt over dem og vet å tenke kreativt.