Homofile og selvmord

«En av fire unge homofile, lesbiske og bifile har prøvd å ta livet sitt minst én gang.»

Homofile, lesbiske og bifile i Norge lever stort sett gode liv, men det finnes enkelte alvorlige unntak. En av fire unge homofile, lesbiske og bifile har prøvd å ta livet sitt minst én gang. Problemet har fått stor oppmerksomhet fra politisk hold og har resultert i den såkalte homomeldingen som kom 9. mars. Tiltakene som foreslås i homomeldingen er verken tilstrekkelige eller hensiktsmessige for å løse problemene med selvmord blant homofile, lesbiske og bifile.

NOVAs rapport om homofile, lesbiske og bifiles levekår avslører høyst alarmerende tall. 16 prosent av mennene og 20 prosent av kvinnene har prøvd å ta sitt eget liv en eller flere ganger i løpet av livet. Tilsvarende tall for aldersgruppen 16- 24 år er 27 prosent av mennene og 25 prosent av kvinnene. Dette er langt høyere tall enn for befolkningen generelt og viser klart at det eksisterende selvmordsforebyggende arbeidet ikke når homofile godt nok.

Effektivt selvmordsforebyggende arbeid krever at det foretas grundige analyser av hvem som er målgruppene for tiltakene og hvilke behov disse har, hvordan behovene i best mulig grad kan dekkes og hvilke kanaler det forebyggende arbeidet må utføres gjennom. For å utvikle målrettede tiltak for slik forebygging blant homofile, lesbiske og bifile må det foretas analyser av et bredt spekter grupper innen homomiljøene og blant personer som er i ferd med å komme ut av skapet. Analyser av den enkeltes behov må ha som mål å samle kunnskap om risikofaktorer og livsfaser hvor selvmordsfaren er særlig stor, i tillegg til informasjon om hvilke mestringsstrategier som har vist seg å fungere, slik at disse kan videreføres. Det er også behov for analyser av hvilke arenaer det forebyggende arbeidet bør foregå på, hvem som bør utføre det, og hvordan tiltakene bør utformes for å nå ulike målgrupper med ulike behov.

For å sannsynliggjøre at tiltak virker effektivt, må de altså utvikles på bakgrunn av analyser. De enkeltstående tiltakene som foreslås i homomeldingen tar ikke tilstrekkelig hensyn til dette. Slik Kirkens SOS i Norge og Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring ser det, er de urovekkende tallene fra NOVA et klart tegn på at dagens forebyggende strategier ikke er målrettede og effektive nok. På denne bakgrunn har Kirkens SOS i Norge og Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring igangsatt et prosjekt med det formål å utføre en behovs- og tiltaksanalyse for å komme frem til bedre og mer effektive strategier. Kirkens SOS i Norge og Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) har siden august 1999 samarbeidet om dette prosjektet. I dag, to år etter at NOVA-rapporten om homofiles levekår ble offentliggjort, har det vist seg mulig å få sympati, men umulig å få offentlige midler til å bedre det selvmordsforebyggende arbeidet blant homofile, lesbiske og bifile. Prosjektet er nå halvferdig takket være midler fra en privat stiftelse. Finansieringen av resten av prosjektet har departementene eller Helsetilsynet ikke vært villige til å bidra med, til tross for problemets alvorlighetsgrad.

De selvmordsforebyggende tiltakene som foreslås i stortingsmeldingen om levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge, mangler den nødvendige analysen for å kunne utvikle tiltak som er gode nok, og har i tillegg et altfor snevert perspektiv.

For det første ønsker Barne- og familiedepartementet (BFD) å «(...) utforme konkrete forskningsprosjekt i samarbeid med aktuelle miljø». Forskning og utvikling av forebyggende tiltak er to forskjellige ting. Forskning kan riktignok være et redskap for utformingen av behovs- og tiltaksanalyser, men er langt fra ensbetydende med en analyse av hvordan tiltak bør utformes. Departementet har her oversett en viktig faktor.

For det andre ønsker BFD å «(...) setje temaet på dagsorden og hjelpe til å høgde det generelle kunnskapsnivået blant helsepersonell i utdanningsprogram som er i gang». I denne anbefalingen tar departementet kun for seg et lite segment innen en av svært mange aktører som kan ha betydning: helsepersonell under utdanning. En slik utvelgelse er svært snever. Det er god grunn til vurdere hvilke andre aktører som kan eller bør ha en aktiv rolle i det selvmordsforebyggende arbeidet. Dette bør ses i lys av at det er behov for fange opp personer før problemet utvikler seg så langt at det er nødvendig å oppsøke helsevesenet. I dag vet man heller ikke tilstrekkelig om hvilken kunnskap helsepersonell under utdanning eller andre faktisk har bruk for. Dette skyldes at det ikke finnes tilstrekkelig kunnskap om hvilke behov homofile, lesbiske og bifile har i forhold til å unngå selvmord og selvmordstanker. Den samme kritikken gjelder for BFDs tredje anbefaling, å «(...) innarbeide kunnskap om situasjonen for homofile og lesbiske som ein del av formidlingsstrategien i [oppfølgingsprosjektet til Handlingsplan mot sjølvmord]».

BFDs siste anbefaling er å «(...) gje fagleg hjelp til LLH, eventuelt andre aktørar ved å gjennomføre sjølvmordsførebyggjande prosjekt og tiltak». Med andre ord er det igjen grunn til å understreke at departementet ikke ser viktigheten av å analysere hvilke tiltak som vil være målrettede og effektive. Snarere velger de å anbefale aktørene på dette feltet å bruke krefter og ressurser på prosjekter man tror vil virke, men som i praksis like gjerne kan vise seg å være bortkastet fordi tiltaket ikke gjenspeiler behov i målgruppen. Det er også grunn til å nevne at de faglige instansene der her er snakk om - seksjon for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo og tre regionale ressursmiljø - ikke engang har fått bevilget ressurser til å drive slikt faglig oppfølgingsarbeid.

Anbefalingene fra Barne- og familiedepartementet har to store svakheter. For det første har departementet, som nevnt, ikke sett viktigheten av å utføre analyser før tiltakene ble foreslått. For det andre har departementet kun konsentrert seg om kunnskapsformidling til et lite segment av dem som kan være aktuelle aktører i forhold til å fange opp og behandle selvmordsproblematikk hos homofile, lesbiske og bifile.

Stortingsmeldingen om levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge skal nå behandles på Stortinget. Politikerne har nå en enestående mulighet til å sikre at den faktisk bidrar til en reelt forbedret livssituasjon for de aktuelle parter ved å sikre at meldingen også tar hensyn til en helhetlig satsing på utvikling av effektive selvmordsforebyggende tiltak. Dette kan gjøres enkelt, ved å sikre at behovs- og tiltaksanalysen som allerede er igangsatt kan fullføres.