Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Homofile prinser og en drøm om å bestiges av Osama

Ari Behn er en genuin eksentriker, men stor litteratur blir den siste romanen aldri.

MIDDELMÅDIG: Ofte får man følelsen av at han har sittet der ute i Lommedalen og ledd riktig godt bak tastaturet. Selv lo jeg imidlertid skuffende sjelden, skriver Dagbladets anmelder om Ari Behns nye bok, «Vivian Seving etc.». Foto: John T. Pedersen
MIDDELMÅDIG: Ofte får man følelsen av at han har sittet der ute i Lommedalen og ledd riktig godt bak tastaturet. Selv lo jeg imidlertid skuffende sjelden, skriver Dagbladets anmelder om Ari Behns nye bok, «Vivian Seving etc.». Foto: John T. Pedersen Vis mer

||| BOK: Det er ganske sikkert dypt frustrerende å skulle være forfatter når alt man skriver uansett ender med å bli lest i lys av rollen man har og den man blir framstilt som i mediene.

Denne gang har Ari Behn tatt tyren ved hornene og løst problemet ved å skrive ei bok det er fullstendig umulig å lese uten grundig å ta med i beregningen hva slags posisjon forfatteren har og hvordan han framstår i norsk offentlighet.

Protestskrik
I mangel av mer presise begreper må jeg si at jeg synes «Vivian Seving etc.» først og fremst er ei sjeldent rar bok, selv om den i utnyttelsen av det biografiske slekter på Behns forrige roman.

At en forfatter i Behns stilling og med hans historie utgir ei bok om den kunstnerisk anlagte Vivian fra Moss som etter en ulykkelig barndom og en ungdom med ytterliggående bekjentskapskrets ender opp som tysk prinsesse i et temmelig outrert europeisk fyrstemiljø, for deretter å bli dratt ned i søla av sensasjonshungrige medier, er på ett nivå lett å forklare, selvsagt, men samtidig simpelthen ikke til å tro.

For kongehuset kan jeg ikke forstå annet enn at det må framstå som i aller beste fall temmelig uprofesjonelt. Noen vil muligens påpeke hvordan Behn i enhver forstand er unikt kvalifisert til å skrive ei slik bok, og mene at teksten er en oppfinnsom og utfordrende lek med norske mediers tilsynelatende umettelige appetitt på den provokasjonsglade bohemen fra Østfold. Andre vil hevde at den ytterligere understreker hvor grenseløst poserende og selvforelsket han virker.

Muligens kan boka best karakteriseres som et protestskrik, både mot posisjonen han har inntatt ganske så frivillig og alt den innebærer, og medienes bruk og fortolkning av den.

Vill asylsøker
«Vivian Seving etc.», med den omstendelige undertittelen «Sladder, forskyvninger og andre overdrivelser om en prinsesse og hennes samtid» og sjangerbetegnelsen «en satirisk skisse», handler altså om den halvvellykkede skuespilleren Vivian og hennes kjærlighetsforhold til den tyske prins Franz, som viser seg å være mer interessert i sine mannlige sidesprang enn i henne. Snart kommer det imidlertid også fram at Vivian fra Moss i realiteten heter Kai og som gutt på kråkas vis samlet «på alt som glitrer».

Da Franz dør av aids, bestemmer Vivian seg for å reise til Gazastripen og testamentere sine utallige millioner til palestinernes sak.

Men den hivsmittede kjendisbloggeren Max Schmoulders forfølger henne, og avslører ikke bare Vivians kontroversielle pengeplan, men også det faktum at hun er en kjønnsoperert mann. På toppen av det hele viser det seg at den hevntørste Max var Franz' mangeårige elsker. Medieoppslagene leder Vivian tilbake til et kjendissultent hjemland som straks caster henne i reality-rollen som fallert prinsesse, og sender henne ut på tv-overført turné land og strand rundt i selskap med et pussig typegalleri.

Viderverdighetene avsluttes i bygda der Vivians far, som forlot henne da hun var liten og overlot henne i en voldelig stefars varetekt, holder hus, og der den lidenskapstørste eksprinsessen ender opp i armene til en lumsk asylsøker som «eier en villskap».

Osama
Behns velkjente litterære smak for det outrerte og pikante er med andre ord rikelig representert: Homofile prinser som lar buksene falle på dekadente fyrstelige fester. Misantropiske bloggere med hivsmitte og drømmer om å bli besteget og befruktet av Osama bin Laden.

Kjønnsopererte prinsesser som lar seg forføre på asylmottak etter å ha blitt halvveis myrdet, også bokstavelig talt, av et realitytv-crew. Først og fremst trekker Behn imidlertid konstant oppmerksomheten mot seg selv: Setninger som «Puddertryner og pratmakere vil vi ikke ha noe av her på berget!» og «Svigermor har den absolutte integritet, tenker Vivian», og en standupkomiker som forteller Vivian at «Jeg hadde håpet at du skulle fortelle Norge og verden hvordan det er å leve undertrykt, kneblet og stengt inne i det kongelige gullburet i det 21. århundre», flørter uhemmet med leserens Ari-forventninger.

Behn simpelthen trygler om alskens spekulasjoner. At forfatteren delvis har skrevet inn bokas tilblivelseshistorie, understreker meta- og nøkkelromanpreget: Krangelen med Carl-Erik Grimstad — som under navnet Tom Henning Waage virkelig får kjørt seg, her er Behn nådeløs — er umiskjennelig.

Slapp satire
Et sted i teksten nevnes allegorien, og allegoriens måte å si noe på ved å si noe annet, dens overførte betydning, har relevans for Behns prosjekt (selv om det absolutt kan diskuteres hvor indirekte boka sier ting). Det hviler samtidig noe eventyraktig over Vivians historie, som dessuten antar et forsiktig preg av krim, sågar tragedie.

I løpet av de 159 sidene berører Behn en rekke til dels uventede — også politiske — temaer, men som oftest på en måte som framstår umotivert og uklar mer enn interessant: Kompliserte foreldre-barnrelasjoner, Israel-Palestina-konflikten, islamisme, asylproblematikk.

Først og fremst er imidlertid boka satire over det som i teksten kalles «underholdningsdemokratiet og ytringsindustrien», en slags spisset tilstandsrapport fra galehuset 2000-tallet, og et forsvar for frihetslengtende «folk som lik henne selv er begrenset og definert som objekter i offentligheten».

Men for ofte synes jeg dialogene er merkverdig stive. Skikkelsene er stort sett helt flate; historien tynn og nå og da på grensen til det rene pølsevev. Imidlertid oppfatter jeg verken karakterutvikling eller historiefortelling som hovedanliggender i boka. Et større problem er at jeg ofte synes satiren er for overtydelig eller banal («Alt er show, overflate og performance»), og at jeg, med noen få unntak fra realityturneen, aldri synes teksten blir virkelig morsom — snarere for ofte litt kjedelig å lese og en tanke trøttende i sin selvopptatthet.

Boka har — i all sin rarhet — både lekelyst, fandenivoldsk frekkhet og etter hvert en slags mørk energi, og kunne ganske visst ikke vært forfattet av noen annen enn den utvilsomt skriveføre Ari Behn. Ofte får man følelsen av at han har sittet der ute i Lommedalen og ledd riktig godt bak tastaturet. Selv lo jeg imidlertid skuffende sjelden.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling