Homofilt samliv og religionsfrihet

Den norske kirke er en stor og viktig institusjon i vårt samfunn. Derfor kan det være fristende for politikere av mange avskygninger å bruke kirken til å fremme sine egne politiske målsettinger. Men hvor langt kan Stortinget her gå uten å komme i konflikt med en helt grunnleggende menneskerett: religionsfriheten?

Arbeiderpartiet ønsker å kjempe fram større aksept for homofilt samliv, og har programfestet at Den norske kirke ikke må kunne «diskriminere homofile ved ansettelser og tjeneste». Denne såkalte «diskriminering » retter seg imidlertid ikke mot alle homofile, men bare mot dem som lever i homofilt samliv. Disse kan i dag ikke inneha vigslede stillinger i kirken. Men Arbeiderpartiet vil at kirken skal følge de samme spilleregler som innenfor arbeidslivet ellers, hvor diskriminering på grunnlag av seksuell samlivsform ikke godtas. Det unntak som lovverket nå gjør ved «stillinger knyttet til religiøse trossamfunn» (Arbeidsmiljøloven ' 55a), ønsker partiet å oppheve. I dette har de full støtte fra SV. Da denne saken var oppe i Stortinget i månedsskiftet februar/mars, falt det sterke ord fra talsmenn for disse partiene, ikke minst i Dagbladet, om hvor fordømmende kirken var overfor de homofile. Dagbladet ga sine lesere derimot, så langt jeg kunne se, ingen vinkling av denne saken i forhold til religionsfriheten.

Det pågår en debatt innen mange kirker omkring homofilt samliv. Hvordan kommer vi til rette med de bibelske tekster som omhandler dette, og som alle er entydig avvisende? Den norske kirke har imidlertid gjennom Kirkemøtet i 1995 og 1997 med klart flertall fattet et vedtak om hvem som kan inneha vigslede stillinger. Dette har den gjort utfra sitt eget tros- og normgrunnlag. Men denne avgjørelsen ønsker altså Arbeiderpartiet og SV å overprøve. Hvordan kan dette være forenlig med religionsfriheten?
Det er vanskelig å komme bort fra en problemstilling som virker like enkel som den er dramatisk: Hvem skal være Kirkens Herre? Mener Arbeiderpartiet og SV at det er Guds vilje, slik kirken selv forstår den utfra sin tro og bekjennelse, som i siste instans må få bestemme dens valg? Eller skal kirkens dypeste lojalitet gjelde samfunnets krav om likebehandling av samlivsformer?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er nærliggende å spørre: Vil Arbeiderpartiet og SV også kreve den samme aksept av homofilt samliv både av Den katolske kirke, pinsevennene og muslimske samfunn? Hvis svaret er nei, hvorfor da særbehandle Den norske kirke? Hvis svaret er ja, hvilket må være det mest konsekvente, hvilke tanker gjør man seg da om religionsfriheten? Og hvordan tror man at denne saken vil bli vurdert ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg? For der vil den ganske sikkert havne hvis politikerne prøver å tvinge sitt syn gjennom ved hjelp av lovverket.

Verken SV eller Arbeiderpartiet reflekterer i sine program noe om hvordan deres forsøk på å instruere trossamfunn gjennom lovverket forholder seg til religionsfriheten. Det har heller ikke, meg bekjent, vært sagt noe om dette fra partienes ledelse. Det er, for å si det forsiktig, påfallende.

Vi finner imidlertid i Arbeiderpartiets program en formulering som forklarer noe av partiets styringsvilje overfor Den norske kirke. Partiet går her inn for at kirken skal utvikle seg som «møteplass og samlingspunkt i lokalsamfunnene», noe som forutsetter en «åpen og inkluderende holdning og praksis overfor alle deler av befolkningen» (min utheving). Tatt i beste mening kan disse ordene leses som en sann bekjennelse til kirkens oppdrag: Kirken skal virkelig være åpen og inkluderende, ikke minst mot dem som strever med sine liv, og som andre forsøker å skyve ut i mørket. Slik var Jesus, og en slik åpenhet må også kirken strekke seg etter. Men leser vi denne formuleringen fra Arbeiderpartiets program i lys av partiets samlede engasjement i kirkepolitikken, kan det nærmest se ut som om kirken er tenkt som en form for åndelig velferdstilbud som til enhver tid må være i samsvar med hva den store majoritet av folket («alle deler av befolkningen») måtte ønske.

Denne påstand kan kanskje virke noe dramatisk, men er ikke helt ubegrunnet. Allerede i Arbeiderparti-regjeringens stortingsmelding om stat og kirke fra 1979 kan vi lese at Den norske kirke som folkekirke er til for å dekke folks behov for «dypere velferd». Mange observatører har da også lenge påpekt at Arbeiderpartiet har snudd 180 grader i forhold til partiets tidligere kirketenkning, der religion og kirke ble betraktet som en privatsak. Nå er kirken blitt en samfunnssak, en velferdssak. Den må innta en «åpen og inkluderende holdning og praksis overfor alle deler av befolkningen», slik dette forstås politisk. Derfor skal den nå tvinges til å spille på lag med et samfunn som (nesten) i alle deler anerkjenner homofilt samliv som likeverdig med heterofilt. Hvis ikke kirken selv vil sitt eget beste, så får Stortinget sette tingene på rett plass. Det krever toleransen!

Tiden er nå overmoden for de styringsvillige politikere til å vise at de kjenner også andre sider ved kirken enn kravet om nærmest ubetinget åpenhet. Den norske kirkes selvforståelse kan ikke bare fastlegges med ordet «åpen». Kirken vil i tillegg til dette begrepet også, og aller først, definere seg som «bekjennende». Kirkens åpenhet er ikke innholdsløs, men bestemt av bekjennelsen til Gud og hans vilje, slik vi finner den i Bibelen. Rett forstått er det ingen motsetning mellom kirkens åpenhet og dens bekjennelse, men for moderne mennesker signaliserer ordet åpenhet gjerne det samme som å ville inkludere enhver oppfatning. En kirke som vil bekjenne noe som helst, også i etiske spørsmål, kan derfor neppe unngå anklager fra skiftende hold om manglende «åpenhet og toleranse». Den helt åpne og tolerante kirke, er den mulig, enn si ønskelig?

Hvordan kommer kirken så til rette med homofilt samliv utfra sin dobbelte bestemmelse: «bekjennende» og «åpen»? Det må bli en teologisk vurdering som kirken selv foretar. Hvis politikere overprøver kirken her, er de ikke politikere, men teologer.

Politikernes oppgave er å sikre borgernes fundamentale rettigheter. I fremste rekke står «friheten til... å gi uttrykk for sin religion eller tro i lære, gjerning, utøving og etterleving» (FNs menneskerettighetserklæring, art. 18). Den norske kirke er, til forskjell fra andre deler av statsforvaltningen, et trossamfunn, og må følgelig eie denne frihet, også om kirken ikke er i samsvar med folkeflertallet til enhver tid. Ja, nettopp i en slik situasjon er det religionsfriheten har sin plass. Kirken anklages i pressen for å «diskriminere» homofile som lever i parforhold. Men religionsfrihet må nettopp bety retten til å «diskriminere» ved ansettelser utfra trossamfunnets egen overbevisning . Noe annet vil være diskriminering av trossamfunnets fundamentale rettigheter. Så skal da også den «diskriminerte» part gis full frihet til eventuelt å danne et nytt trossamfunn etter eget ønske.

Det er ingen menneskerett å bli prest i Den norske kirke. Derimot er det en menneskerett å kunne gi uttrykk for, og handle i samsvar med sin tro, så fremt det ikke volder skade mot medmennesker eller på annen måte krenker deres menneskeverd grovt. Et demokratisk samfunn bør i det lengste unngå å gripe inn i et trossamfunns indre liv. Men konflikter kan i visse tilfelle være uunngåelige, fordi enda tyngre menneskerettigheter står på spill. Det virker som Arbeiderpartiet og SV mener at likestilling mellom homofilt og heterofilt samliv på arbeidsmarkedet er en slik rettighet som skal veie tyngre enn religionsfriheten. Men vi venter på argumentene.