Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Homofobe jobbintervjuer

Er det diskriminering av kvinner i norsk næringsliv som er det største problemet?

HAR KVINNER

«killer-instinkt»? Velger de selv bort karriere? Jeg skrev en artikkel i Samtiden tidligere i høst som vakte debatt. Jeg er stolt av å ha satt i gang debatten, fordi åpne debatter alltid er av det gode og fordi mine meningsmotstandere også har sagt mye fornuftig. Så langt alt vel.

I denne positive og bra debatten kommer plutselig et uventet sleivspark jeg ikke kan leve med. Det er frilansskribent Tonje Tornes, som primært er opptatt av kvinnediskriminering, men som i farten også utlegger meg som homofob. Klart det; i den norske offentligheten skal man mene ting i klynger. Er du mot kvotering av kvinner så er du sikkert homofob også, eller hva? Det ser ut til å være logikken.

Tonje Tornes tar utgangspunkt i en artikkel i Ukeavisen Ledelse, der journalisten går grundig inn på temaet om hva man kan og bør spørre om i et jobbintervju. Jeg er en av flere som blir spurt om man kan spørre kvinner om familieplaner (graviditet og barn), og om man kan spørre om homofili, altså seksuell legning. Selvfølgelig ikke i form av «er du homo?», men i form av positive spørsmål som åpner opp for å fortelle om kjæresteforhold med noen av samme kjønn. «Har du kjæreste eller samboer», og «Hva driver han eller hun med» er greie spørsmål som åpner opp for gode samtaler. Artikkelen i Ukeavisen Ledelse burde interessere alle som er opptatt av rekruttering, fordi den gir en god framstilling av jusen innen området, og fordi den slipper til mange meninger fra kompetente fagfolk, som slett ikke er enige. Det finnes flere mulige svar og gode former for praksis.

JEG VAR AV DEM

som mente at man bør spørre om privatliv som inviterer til å svare ærlig og utfyllende også hvis man er homofil. Jusen er glassklar. Det er forbudt å diskriminere ved ansettelse på grunn av homofili for de aller fleste stillinger. Så er det en tilsvarende juridisk mulighet for at hvis hensikten med spørsmålene er å fremme homofile kandidater, så er det ikke bare lovlig, men helt i tråd med lovgivers intensjon å spørre. Det er her Tonje Tornes ikke gidder å lese hele artikkelen i Ukeavisen Ledelse. Hun skriver i Dagbladet: «I hennes siste utspill i Ukeavisen Ledelse (29. oktober) går hun inn for at hodejegerne må kunne spørre jobbsøkerne om de er gravide, homofile eller eventuelt lider av andre 'skavanker' som kan skape vanskeligheter for arbeidsgiveren.»

Hvor i all verden har hun det fra, at jeg mener homofili er en skavank?

Jeg har vært opptatt av homofiles rettigheter siden jeg var tolv år gammel, kanskje fordi jeg har usedvanlig oppegående foreldre som begge ble opprørt over fortielsen og diskrimineringen av homofile da de vokste opp. Det var ganske originalt for heterofile å være opptatt av dette på 1950-tallet, og jeg er stolt over å være oppdratt av folk som både har hjerte og hjerne. Nettopp derfor oppfatter jeg Tonje Tornes' påstand om mine holdninger til homofili som ærekrenkende. For deg Tonje, var dette en liten detalj i en artikkel som ellers handlet om kvinnediskriminering, et krydder for å vise hvor håpløs denne Ørjasæter er.

For meg var dette ene sleivsparket om homofili en så uriktig påstand om et så viktig emne, at den ikke kan stå uimotsagt.

NETTOPP FORDI

mitt verdigrunnlag er som det er, har jeg problemer med å se at diskriminering av kvinner i norsk næringsliv er verdens største problem. Heterofile kvinner med etnisk norsk bakgrunn tilhører tross alt en av de to store kompakte majoriteter i norsk arbeidsliv. Jeg ble medlem i Forbundet av -48 da jeg var femten av to grunner. For det første syntes jeg forbundet kjempet en politisk viktig sak. Dessuten gav medlemskortet gratis adgang til en av byens morsomste nattklubber på slutten av 70-tallet; forbundets Metropol. Som tenåring gjorde det kraftig inntrykk å møte alle de som levde to liv og som holdt sitt privatliv skjult for sine kolleger og sjefer. Homofobien eksisterer fremdeles i 2004, noe ikke minst debatten om Alf Prøysens kjærlighet til menn viste i sommer.

HVORFOR SYNES JEG

så det er riktig i et jobbintervju å spørre om privatliv på en måte som gjør det naturlig å fortelle at man er homofil og eventuelt lever i parforhold med en av samme kjønn? Først en avklaring: Det hører ikke hjemme i førstegangsintervju, som bør handle om det faglige. Men før ansettelse vil så å si alle arbeidsgivere og hodejegere ønske å vite noe om kandidatens private situasjon. De fleste hodejegere lar være å forfølge spørsmålet hvis kandidaten ikke er samboer eller gift. Heterofile kandidater får altså utbre seg om sine ektefeller og barn, alle parter synes det er

naturlig og hyggelig, og en nødvendig kunnskap før ansettelse. Hvis kandidaten er ugift blir det stille; ingen tør å stille oppfølgingsspørsmål.

Jeg stiller oppfølgingsspørsmål. Jeg synes både enslige heterofile, enslige homofile og samboende homofile har en like forbasket rett til å presentere sin private side som alle andre. Jeg kjenner et par store rekrutteringsbyråer fra innsiden, og vet at det er mye homofobi også der.

Kandidater blir valgt bort fordi hodejegeren tror de er homofile. Kandidater blir valgt bort fordi de konkurrerer med kandidater som har ektefelle og barn, noe som kjennes så trygt og greit og normalt. Den homofile får aldri fortalt om sitt hverdagsliv. Fordi hodejegeren ikke vil, eller velment nok ikke tør, å spørre mer når kandidater avviker fra det vanlige. Og fordi spørsmålene ikke blir stilt, mens kandidaten sitter der og flakker med blikket, kommer vedkommende dårligere ut. Praksisen innen rekruttering, der de fleste aldri berører spørsmål om homofil praksis, (men altså konsekvent og rutinemessig om heterofil praksis!), blir i sin konsekvens direkte diskriminerende overfor homofile kandidater.

JEG HAR HATT

flere diskusjoner med oppdragsgiverne mine, fordi de er skeptisk til å velge den beste (en homofil kandidat). Jeg tror enkelte ganger at ullent prat om «personlighet» er et vikarierende argument for motvilje mot homofile. Dersom jeg ikke hadde visst noe om kandidatens privatliv hadde jeg i disse diskusjonene vært sjanseløs når jeg fremmer den beste (homofile) kandidaten. Ved å ha klarlagt faktum kan man i hvert fall ta tyren ved hornene, og utfordre oppdragsgiver i hans egne holdninger.

Til homofile jobbsøkende har jeg bare ett råd: Vær åpen! Si fornøyd; «Nei, jeg er homofil!» når hodejegeren spør om du er gift og har barn. Fortell om livet ditt med samme rett som heterofile gjør det. Du risikerer å bli diskriminert ved å snakke åpent. Men risikoen for å bli diskriminert er enda større dersom du holder privatlivet ditt skjult. Min erfaring er at selv homofobe ledere foretrekker åpne homofile framfor de som er i skapet. Åpenhet gir alltid og uten unntak større trygghet enn det motsatte. Først når homofiles liv og erfaringer blir like synlig som heterofiles, også i en jobbintervju-situasjon, har vi et likestilt samfunn mellom hetero- og homofile. Er det på noe område jeg håper å ha gjort en jobb mot diskriminering i min tid som hodejeger, så er det på akkurat dette.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media