«Homogenic»

Produksjonsmessig er «Homogenic» en av de feteste skivene jeg har hørt på lang tid. Bare synd ikke Björk klarer å forene lydleken med et interessant låtmateriale.

Björk redefinerte hvordan ei god popskive skal høres ut da hun solodebuterte med «Debut» sommeren 1993.

Det var kombinasjonen av hennes glassklare stemme, hennes opplagte meloditalent og Nellee Hoopers hypermoderne produksjon som skapte superstjernen Björk.

Fire år etter, på hennes album nummer tre {ndash} «Homogenic», er det som om Björk har konsentrert seg om å videreutvikle produksjonen. Den dystre og ofte kjølige «Homogenic» er som den reneste oase for teknoorientete lydfrikere. «Bachelorette» og «5 Years» tar i så måte Björk til nye høyder.

Men i mylderet av lydfinesser har Björk blitt særere og har gitt slipp på evnen til å skrive singelperler som «Violently Happy» og «Venus As A Boy».