Homorapperne kommer!

Og de mestrer kunsten å fornærme.

RAP I TRANSE: Øya-aktuelle Mykki Blanco utfordrer med sin kjønnsidentitet. Foto: Paul Bruinooge / Patrick McMullan / Sipa / NTB Scanpix
RAP I TRANSE: Øya-aktuelle Mykki Blanco utfordrer med sin kjønnsidentitet. Foto: Paul Bruinooge / Patrick McMullan / Sipa / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

SIGNALER: I USA snakkes det om en homobølge i rappen. Det vil si, et knippe rappere fra New York som driver med ganske forskjellige ting musikalsk sett, har det til felles at de er åpent homofile. De navnene som oftest nevnes i den sammenhengen er Zebra Katz, Le1f, Cakes da Killa og ikke minst Øya-aktuelle Mykki Blanco.

Man kan problematisere i hvilken grad «homorappere» er en del av rapmiljøet - de fleste har sin bakgrunn i kunst- og performanceverdenen. Men da mister man av syne hva slags utfordring artister som Michael Quattlebaum Jr. alias Mykki Blanco retter mot popkulturen og den etablerte rappen. Blanco er halvt lolita, halvt sjokkerende gærning; tidvis mann, tidvis ungdomsjente.

Homorapperne strør om seg med referanser til New Yorks «ballkultur», som hadde sin storhetstid seint på 80-tallet med filmen «Paris is Burning» og Madonnas kapring av dansestilen voguing. I likhet med de fleste misforståtte homomiljøer, handlet ikke ballkulturen om frivol skrullekultur, men blodig alvor.

Selv i en liberal by som New York var det ikke lett å være svart, fattig og homofil i Harlem på 80-tallet. De fleste drømte om å være en annen - å tjene mer penger, å ha en hudfarge det ikke ble diskriminert imot, eller å ha et annet kjønn. På ball - en slags blanding av dansekonkurranse, kamparena og dragshow - kunne de leve ut drømmene sine.

Det var ikke bare tradisjonelle drag queens på ball, men også de som kledde seg ut som businessfolk eller gangstere. Det viktige var å oppnå noe de besynderlig nok kalte «realness» - evnen til å gli makeløst inn i rollen som noen andre. I seg selv en utfordring mot en rapkultur hvor «realness» forstått som autentisitet er alfa og omega.

På ballene ble det også avholdt verbale slåsskamper - såkalt reading. De mange homofile og transpersonene i miljøet ble hetset nær sagt hver gang de gikk på ut på gata. Hva skulle de gjøre? Det er ikke lett å slå ned en homofob gangster når man går i høye hæler og har lange negler. Det beste våpenet var å ta til motmæle.

På ballene utviklet de en teknikk for å trene seg opp til å konfrontere omverdenen gjennom å lese motstanderen. Å snuse opp den andres svakeste sider for så å utlevere dem i en frekk raljering. Ikke helt ulikt rappens battling.

Her i Dagbladet har debatten om kvinner i norsk hip hop dukket opp igjen etter en kronikk av Mira Berggrav Refsum i forrige uke. At hun, som så mange andre kvinner i samfunnsdebatten, har måttet tåle å høre at hun er stygg, hører ikke hjemme noe sted.

Men hva kan kvinnelige rappere gjøre med anklagene om at rappen rett og slett ikke er bra nok? Om det er sant som OnklP skrev på Twitter: «ræva er ræva det er ingen politikk involvert»? De kan trene i subkulturen. Og perfeksjonere kunsten å fornærme. Snakke mindre om hvor «horete» de selv er, og mer om gutta som eventuelt holder dem utenfor.

For OnklP er ikke uangripelig, særlig ikke på rim. Det tror jeg ikke han mener heller.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.